Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Et nytt og bedre liv

Overskriften lyver litt, selvsagt gjør den det. Vi journalister har jo våre triks for å bli lest. For min smule omlegging av livsstil i 2020 er ikke total. Jeg må nok fortsatt ta heisen ned på dommens dag, for å si det slik.

Før og nå: I mer enn hundre år har vi kunnet lese oss til at det dumt å kaste mat, og at «Brødrester kan benyttes til suppe, brødboller, arme riddere, kan tørres, stødes og brukes som kavring». Dagens matskribenter sier akkurat det samme som en insisterende Henriette Schønberg Erken satte ned på arket i 1905. Foto: Per A. Borglund
Før og nå: I mer enn hundre år har vi kunnet lese oss til at det dumt å kaste mat, og at «Brødrester kan benyttes til suppe, brødboller, arme riddere, kan tørres, stødes og brukes som kavring». Dagens matskribenter sier akkurat det samme som en insisterende Henriette Schønberg Erken satte ned på arket i 1905. Foto: Per A. Borglund

Men på ett viktig område har jeg tatt meg selv kraftig i nakkeskinnet, og det handler om kasting av mat. I egenskap av å ha vært et kulinarisk one man-show i år etter år hadde jeg lagt meg til noen fryktelige vaner innen denne ekle sjangeren. Når du stort sett kjøper og lager mat til bare deg selv, tvinges du til å handle mer enn du trenger.

Det hjelper ikke å ønske seg to gulrøtter. I butikkene er de emballert i pakker på minst ti. Brød har etter hvert kommet i halve størrelser, men de aller fleste er så store at de blir tørre og ufyselige før du har fortært halvparten. Listen over matvarer som blir liggende på benken eller i kjøleskapet til det er for sent, er skremmende lang. Og det hjelper ikke å legge pent emballerte rester i kjøleskapet hvis de blir liggende der til de går av seg selv. Innen øvelsen kasting av grønn og hårete mat har jeg et rulleblad like langt som Gjest Baardsens for et par århundrer siden.

Nå er det altså slutt. Jeg har fått det for meg at det er en vederstyggelighet å hive mat, og har heller gjort det til en sport å spise alt, eller i det minste så mye som mulig, av det jeg kjøper. Hva er så hemmeligheten?

Jeg tror ikke det er mulig å påbegynne en slik omlegging uten at din moralske klokke av en eller annen grunn begynner å ringe. Du må rett og slett innse at det er håpløst at vi kaster mat, i en verden der folk sulter og vi er i ferd med å utarme jorda og andre ressurser som gir oss noe å spise. Selv tror jeg det er massiv påvirkning fra media, ikke minst mitt eget magasin og den avisen du nå ser på skjerm eller holder i hånden, som har påvirket meg mest.

Og hva gjør man så i praksis? Bortsett fra å la det gå sport i det, handler mye om planlegging og litt kreativ fantasi. Jeg tenker alltid en dag eller to fram: Hvis jeg kjøper dette, hva kan jeg bruke det til både i dag og i morgen? Hvordan sørger jeg for at det som blir til overs etter dagens middag blir frokost og/eller lunsj i morgen? Det kan handle om noe så enkelt som at du ikke pælmer de tre små potetene som blir til overs. De er faktisk suverene å steke som en del av en pytt i panne dagen derpå. Sammen med den halve koteletten du heller ikke spiste, litt løk (det har du selvsagt alltid liggende), et par skivede rødbeter og et speilegg er den varme lunsjen i boks.

Det møre kjøttet ble skåret i biter og paret med poteter og en liten flokk rotgrønnsaker som lå alvorlig an til å bli stedt til evig hvile i kommunens brune resirkuleringspose for matvarer.

Annonse

Og senest denne uken ble søndagens lammecarré gjenfødt som mandagens lapskaus. Det møre kjøttet ble skåret i biter og paret med poteter og en liten flokk rotgrønnsaker som lå alvorlig an til å bli stedt til evig hvile i kommunens brune resirkuleringspose for matvarer. Å snyte mannen med ljåen for sitt bytte er alltid en fornøyelse.

Jeg er overbevist om at det går en bølge av bevisstgjøring rundt dette alvorlige temaet for tiden. De unge fører an, og fordi også de er smarte henger handelsstanden seg på. For bare noen dager siden plukket jeg med meg et fint lite hefte fra Coop, der kjeden gir sine kunder noen flotte tips om hvordan vi alle kan unngå å kaste mat. Se etter det neste gang du er i butikken, les og lær.

Det kunne man gjøre også for 115 år siden. Kokebokdronningen Henriette Schønberg Erken skrev ikke bare snobbete, påkostede bøker for overklassen. Bøker der det ble brukt råvarer som folk flest bare kunne drømme om å få inn på sine kjøkken.

I 1905 kom hennes bok Levningers anvendelse (levninger må forstås som rester, og det er jo akkurat det vi snakker om også i dag), og den kunne like gjerne ha vært utgitt i 2020: «Levninger maa benyttes snart, saa de ikke staar og bedærves eller faar usmag.» «En husmor maa daglig se efter, at der ikke sløses med rester af brød, melk og andre levninger.» «Intet spiseligt maa slaas i skyllebøtten eller vasken», tordnet fruen, og kursiv skrift understreket at hun mente alvor.

Det er helt tydelig at Henriette i det historiske året for Norge tenke akkurat slik vi bør og må i dag. Hun brukte side opp og side ned på å ramse opp det man kunne og burde gjøre med sine rester. «Salt sild benyttes til salat, marinerede sild, prinsessesild, sild i æsker osv., kjødrester af kogt eller stegt, fersk eller salt kjød benyttes til aubin, hachis, frierkager, kroquetter, ragout, ruskomsnusk, gratiner, salater, frikadeller, forloren lungemos osv.»

«Kjødben maa der koges kraft av», lød formaningen fra en av de viktigste kvinnene i norsk historie.

Og akkurat det krafttaket er det på tide at vi alle tar. Jeg har i hvert fall ikke lenger samvittighet til noe annet.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Bedre kart med ny teknologi