Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det stengte Norge

Hvorfor er det vanskelig å få kjøpt seg frokost på en lørdag?

Et nødvendig onde: Regjeringens omtale av norsk landhandel i 1755. Et snaut århundre senere drev Peter Nicolay Nickelsen priviligert landhandleri på Modum. Foto: Ukjent, fra boka Landhandelen i Norge
Et nødvendig onde: Regjeringens omtale av norsk landhandel i 1755. Et snaut århundre senere drev Peter Nicolay Nickelsen priviligert landhandleri på Modum. Foto: Ukjent, fra boka Landhandelen i Norge

Det har vært mye kroken på døra det siste halvannet året. Vi vet alle hvorfor, men i det landet er i ferd med å åpne igjen etter en liten evighet med pandemi, vil jeg minne om hvordan Norge er også uten at et hissig virus skaper trøbbel for oss alle.

Etter ti år på baken som profesjonell farende fant er jeg klar i min dom: Norge er det stengte landet. Og det er verst på landsbygda.

Den som driver en eller annen form for virksomhet som krever at folk stikker innom og legger igjen penger, utviser innimellom en nærmest artistisk evne til å vri om nøkkelen foran nesen på eventuelle kunder. Det er for sent, eller for tidlig. Det er vinter, det er sommer. Det er helg eller kanskje hverdag.

Her er det uansett stengt!

Jeg kan kanskje ikke så mye om å drive butikk, men én ting er jeg sikker på. Den som møter stengte dører bidrar ikke med ei krone i kassa.

Det er heller ikke sikkert at folk prøver en gang til. Jeg har selv grundig svartelistet et par sjapper. Det verste du kan gjøre er nemlig å lokke folk til å kjøre noen timer med bil, for så å peke nese av dem på tunet. Selve rosinen i syndepølsa er de som på nett og i sosiale medier lover at de holder åpent, men som viser seg å ha hengelåsen trygt på plass.

Det er naturligvis gårdsbutikker, restauranter, spisesteder og beslektede virksomheter jeg har i tankene. Det koker i toppen hver gang jeg står der med en tusenlapp i lommen og river og sliter i dørklinken.

"Det koker i toppen hver gang jeg står der med en tusenlapp i lommen og river og sliter i dørklinken."

Annonse

Jeg husker med gru tilbake på den lange helgen i et stort og vakkert fjellområde der det var plent umulig å få seg noe å spise før midt på dagen. Alle spisesteder, store som små, hadde synkronisert klokkene og åpnet (trolig motvillig) først klokken 13. Å få kjøpt seg frokost er alltid et sant mareritt, med mindre du er i en stor by.

Ikke misforstå. Jeg vet selvsagt at det land og strand rundt finnes mennesker som til de grader i henger i stroppen for å selge, servere, please og dulle med sine gjester og kunder. Men er det kanskje slik at vi savner et gen, mangler noen tradisjoner eller rett og slett er blitt for bortskjemte?

Du hører ikke lyden av travle jekketraller fra norske mathaller klokka sju om morgenen. Norske handelsmenn og kvinner står ikke i sine boder og skriker ut sine tilbud. De fleste av oss som i «fredstid« søker sørover i Europa blir slått av en helt annen handelskultur enn her hjemme.

«Landhandelen i Norge» heter en bok som Peter A. Munch førte i pennen, og som kom i 1948. Allerede i forordet slår forfatteren fast at «Handelens menn hører ikke til historiens helter. Deres bedrifter er ikke av den art at det står glans av dem i folks øyne. Mange har ennå den oppfatning at de høster der de ikke sår.»

Og i det som kalles moderne tid, rundt 1936, var 82 prosent av all handelsomsetning i byene. Den gang var det slik at omsetningen per individ var omtrent 12 ganger så stor i byene som på landsbygda. I et system med selvforsyning (familiene produserte selv det de trengte av klær, mat og redskaper) var det ikke plass for handelsvirksomhet.

Og det var enda verre før: I 1299 innførte Håkon 5. Magnusson det første generelle forbud mot handelsvirksomhet på landsbygda. Bøndene kunne få selge og kjøpe seg i mellom, men kjøpmenn fikk pelle seg til kjøpstadene med sitt gods, og selge det der. «Den profesjonelle handel skulle forbeholdes byene», skriver Munch.

Først på 1800-tallet ble handelen frigitt over hele landet, til noe som i dag sikkert hadde blitt omtalt som et ramaskrik fra byene. Lillehammer protesterte mot den handelsvirksomhet som ble bedrevet i Gudbrandsdalen og på Hedmark, og som «misliggjør Lillehammers Opkomst, Handel og Velfærd» og «avkræfter Lillehammer ved disse Landhandlere.»

I dag vet vi jo alle hva som skal til for at nordmenn skal få ræva i gir og tømme lommebøkene. Det er bare å arrangere en festival, og torget fylles til randen. I gamle dager ble dette kalt markedet, og mange reiste i dager og uker med hestelass for å nå frem. Et av de største og viktigste på Østlandet, Grundset Marked (ved Elverum), hadde røtter tilbake til rundt 1600. Det fantes tilsvarende markeder mange, mange andre steder i landet. Datidens Matstreif, Gladmaten og Trøndersk Matfestival, med andre ord.

Men ellers da, folkens? La ikke denne (helt ekte!) plakaten bli normen: «Åpningstider påske: Skjærtorsdag stengt, langfredag stengt, påskeaften stengt, 1. påskedag stengt, 2. påskedag stengt. God påske til alle våre kunder!»

Selv ønsker jeg meg en god og åpen sommer.

Neste artikkel

Inntektsgapet må vekk