Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det Norske (drømme)Måltid

Listen over de 40 finalistene i konkurransen Det Norske Måltid i Stavanger i februar er til å bli sulten av. Men den gjør meg også trist.

Et bokstavelig talt godt eksempel: Hockey, som er speket nakke av svin fra Ask gård utenfor Jevnaker, er en av finalistene i klassen for årets foredlede kjøtt i Det Norske Måltid. Foto: Kristin Austigård / Det Norske Måltid
Et bokstavelig talt godt eksempel: Hockey, som er speket nakke av svin fra Ask gård utenfor Jevnaker, er en av finalistene i klassen for årets foredlede kjøtt i Det Norske Måltid. Foto: Kristin Austigård / Det Norske Måltid

Tenk deg et koldtbord der de beste matvarene Norge har å by på er klar til å spises. Av en opprinnelig liste på 104 produkter har en kresen jury snevret inn utvalget, og sitter tilbake med det beste av det beste innen kategorier som grønt, kjøtt, meieriprodukter, ost, sjømat og så videre. De fleste av oss hadde med stor glede gått løs på oppgaven med å smake på dette kulinariske festfyrverkeriet.

Noen har allerede gjort det. Dommer Roar Hildonen fra To Rom og Kjøkken i Trondheim sier i en pressemelding fra Det Norske Måltid at «de aller beste produktene kombinerer det tradisjonelle og nytenkning på en unik måte, og får frem det ypperste i råvarene. At vi ikke klarer å velge tre oster, men må sende fire til finalen er et godt eksempel.»

Christer Rødseth, som også er kokk og dommer, mener at en slik konkurranse er viktig for å synliggjøre kvaliteten på norske råvarer.

«Når vi har et så godt utvalg av råvarer og kvalitetsprodukter i Norge, er det avgjørende at vi får satt søkelyset på dem. Det Norske Måltid bidrar til akkurat det», sier han.

Jo da, en slik konkurranse bidrar nok til at det skapes blest om gode, norske råvarer. Og de fleste av oss trives i lyset av en skinnende spotlight for en liten stund. Oppmerksomhet er fint, og her gjør Det Norske Måltid en viktig innsats. Men hva skjer når lyskasterne er skudd av, glassene med bobler er tømt og den mørke dressen og bunaden igjen henger i skapet?

Da står vi igjen med det håpløse misforholdet mellom det mat-eliten her i landet mener er den beste maten vi produserer, og den tilsvarende mangelen på tilgjengelighet for folk flest.

Jeg printet ut listen med årets 40-finalister og oppsøkte min nærmeste kilde for gode matvarer, 20 minutters kjøring unna.

Jeg er selv med på denne karusellen. I Mat fra Norge skriver vi og jeg altfor ofte og altfor mye om fantastiske matskatter som leserne bokstavelig talt bare kan drømme om å få tak i. Matmerk-juryen smatter, snuser og koser seg, og deler entusiastisk ut Spesialitet-diplomer til produkter du dessverre ikke får kjøpt.

Annonse

Rett og slett fordi du ikke bor nær nok produsenten, en spesialforretning eller et elevert utsalg av matvarer. I praksis gjerne en Meny-butikk. Der du og jeg bor er det hyllene med, tja, produkter fra Orkla som råder grunnen. Vi snakker ikke akkurat om matskatter …

Jeg printet ut listen med årets 40-finalister og oppsøkte min nærmeste kilde for gode matvarer, 20 minutters kjøring unna. CC Mat i Gjøvik er en av Innlandets (vi har dessverre ikke Meny her i regionen) største og fjongeste dagligvarebutikker, med et utbud av varer som går utenpå alt annet i regionen. Ett eneste produkt fra DNMs liste over finalister fant jeg der, nemlig Heidalsost fra samme fylke.

Land og strand rundt kan folk bare se langt etter vaktel fra Strand gård i Rogaland, skinn og beinfri seifilet fra Reinhardtsen i Agder, Lundgubbens Sikkaviar fra Femundmat, Discovery eplemost fra Hardangergutane og Nyhuus plommesyltetøy fra Telemark.

Trøsten, og den er både stor og god, ved listen over årets DNM-finalister er at det er gode utsikter til å få tak i de beste sidere og øl som produseres i Norge akkurat nå. Vinmonopol har vi heldigvis hatt vett nok til å utstyre oss med stort sett alle steder. Vi trenger ikke å drikke hjemmebrent selv om vi bor på Lena, Rena eller Skjervøy.

Jeg er selvsagt klar over at smør fra Valmnes gård i Trøndelag, som er en av finalistene i klassen for årets meieriprodukt, aldri vil bli å finne i hver bidige dagligvare fra Lindesnes til Nordkapp. Uansett hvor godt dette smøret er, mengden som produseres er sikkert forsvinnende liten. Og skal juryen gå for det beste av det beste, skal de selvsagt se bort fra denne åpenbare ulempen.

Aberet er at vi sitter igjen med Mat fra Norge, Det Norske Måltid, Matmerk og andre som leverandører av en slags grundig innoljet matpornografi. Vi frister med noe som du bare kan drømme om, men som på den annen side kanskje kan stimulere til en viss interesse for noe som ligner. Det er da noe.

Jeg mener å huske at finalen i Det Norske Måltid en gang i tiden ble vist på TV. Hadde det fortsatt vært slik, kunne du på nyåret fått se en slags Oscar-utdeling, bare med den forskjellen at du ikke kjenner skuespillernes ansikter. Du har ikke engang hørt navnene deres. Og filmene de vinner gylne statuetter for er bare satt opp på noen få, lokale kinoer. Du har neppe sett dem.

Løsningen? Jeg har virkelig ikke peiling. Det er en tung innrømmelse for en som lever av å anbefale nordmenn å hente så mye mat som mulig fra øverste hylle.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Bygdene står på bondens skuldre