Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det er dere jeg savner!

Nå begynner jeg seriøst å lengte etter en god hotellfrokost, en bugnende lunsj eller en tre-retter sånn ved 18-tiden.

Jeg kommer, jeg kommer, jeg er nesten der: Restauratør Kay Johnsen og kokk Thomas Namløs Gundersen (hvis han fortsatt jobber der, da) ved ærverdige Engebret Café i kvadraturen i Oslo kan vente seg besøk så fort Norge igjen er i vater og smørbrødbuffeten fylt. Foto: Per A. Borgund
Jeg kommer, jeg kommer, jeg er nesten der: Restauratør Kay Johnsen og kokk Thomas Namløs Gundersen (hvis han fortsatt jobber der, da) ved ærverdige Engebret Café i kvadraturen i Oslo kan vente seg besøk så fort Norge igjen er i vater og smørbrødbuffeten fylt. Foto: Per A. Borgund

For de aller fleste av oss har hverdagen blitt snudd på hodet de siste ukene. Hjemmekontor er ikke lenger noe eksotisk, en løsning man tyr til i ny og ne og når det kommer for mye snø. Brakkesyke har blitt et hverdagsord, ikke lenger forbeholdt anleggsarbeidere, militære og polarforskere som må oppholde seg på et innefrosset skip i noen måneder. Folk savner hverandre, savner en klem.

Selv er jeg usedvanlig lite rammet av koronakrisen. Hjemmekontor har jeg hatt i snart ti år, og er ikke den som så mye som et sekund savner sladder og sludder ved kaffeautomaten i Akersgata. Å sitte mutters alene og jobbe er blitt en livsstil og vane, forøvrig en uhyre effektiv arbeidsform.

Det er den andre delen av jobben min jeg begynner å kjenne et savn etter nå. For med jevne mellomrom løfter jeg på ræva og beveger meg ut i verden, stort sett i den hensikt å møte matprodusenter eller for å konsumere det de lager. Restaurantbordet er min andre skrivepult, unntatt nå som en hel bransje er blitt pålagt og tvunget til å holde stengt. Nå begynner jeg seriøst å lengte etter en god hotellfrokost, en bugnende lunsj eller en tre-retter sånn ved 18-tiden. For ikke å snakke om en duggfrisk under en markise på et travelt fortau.

Jeg er rett og slett i ferd med å pådra meg seriøs utelivsabstinens.

Jeg er rett og slett i ferd med å pådra meg seriøs utelivsabstinens, og håper og tror at jeg ikke er alene om det. Skjenkesteder og restauranter vil oppleve en bølge av tørste, sultne og selskapssyke mennesker den dagen vi igjen kan bestille bord eller stille oss i kø. Og nå kommer heldigvis de første nyhetene om en forsiktig gjenåpning.

OK, jeg er en restaurantmann. Det begynte da jeg flyttet til Oslo som 21-åring. Å smyge seg de få trappetrinnene ned til Tostrupkjellerens hemmelige og forlokkende indre var som å stige inn i en annen verden. Bak den tunge døra stod det en høytidelig hovmester og tok imot, kelnerne hadde stramme uniformer. Biffene var høye, og de ble gjerne flambert ved bordet. Nede i den dunkle kjelleren var det ikke bare mat og drikke, men også en sprakende peis, en taffelpianist og mer eller mindre drita og høyrøstede TV-kjendiser. Man slapp ikke inn på Tostrup uten et kjent navn og ditto ansikt. Heldigvis dugde også pressekortet.

Annonse

Stamgjest. Smak litt på ordet, det er ett av de fineste jeg vet om. Å være stamgjest et sted betyr at det å komme dit er litt som å komme hjem. Du får kanskje sitte selv om det egentlig er fullt. Servitørene slår av en hyggelig prat, kanskje de til og med kan forutse hva du skulle til å be om fra menyen. Til det motsatte er bevist skal du selvsagt ha «det vanlige.»

Folk burde virkelig gå mye mer på restaurant. Ikke bare fordi de fagutdannede kokkene lager bedre mat enn deg og meg, men også på grunn av det du får attåt. Noen steder er det atmosfæren som er det viktigste. Å klatre opp trappen til Dovrehallen i Oslo gir deg mildt sagt ingen garanti for at det er en stor kulinarisk opplevelse som venter deg, men tar du et smørbrød med sursild og en kald halvliter får du en historieleksjon med på kjøpet. Du kan lytte til ubetalelige samtaler ved nabobordene og kikke på eldgamle bilder på de skakke veggene.

Spanderer du på deg en restaurantopplevelse i den andre enden av skalaen, vil du oppleve noe helt annet. Jeg anbefaler stadig at folk bør ta seg en tur på Statholdergaarden i Oslo, der Bent Stiansen har tviholdt på sin Michelin-stjerne i 23 år. Den fantastiske maten er nemlig ikke den eneste grunnen til å dra hit. Lokalene og en helt usannsynlig god service er med på å gjøre opplevelsen av luksus total. Å besøke et slikt spisested er litt som å gå på teater. Du er selv en del av ensemblet, ja du har til og med hovedrollen. Da går man lykkelig ut i natten når forestillingen er over.

Et restaurantbesøk kan også være en slags reise. Selv i din egen by og nabolag kan du enkelt komme til en annen verdensdel bare ved å gå over en smal dørstokk. I årevis har jeg hatt gleden av å være venn av og stamgjest hos familien Singh i Oslo, og er blitt gradvis kjent med ett av verdens beste kjøkken. Så fort denne krisen er over, skal jeg og min koronafaste sønn i Telemark møtes på Tjuvholmen i Oslo og gå berserk på New Dehli Restaurant. Svetten skal renne og flasker med iskald Kingfisher skal tømmes.

Jeg håper at verden rundt oss snart normaliseres, og at jeg slipper å oppleve det som i så fall blir min virkelige kronakrise. Det skjer hvis det viser seg at det i høst ikke blir noe av den tradisjonelle lutefiskpremieren på Engebret Café i Oslo.

I vanskelige tider må det være lov å verne også om sine i-landsbekymringer.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vi trenger et norsk proteinskifte!