Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi trenger mer matdemokrati

Det blir uansett ingen vanlig 17. mai. Jeg kan like godt grave i jorda og forberede den lille flekken der seks settepoteter skal plantes. En bitte liten demokratisk aktivitet på en dag da det blir sagt mye klokt om demokrati.

Selvdyrket og selvbestemt: Mat må være en del av demokratidebatten. Åpenhet er grunnleggende for demokratiet. Da kan ikke maten være en forretningshemmelighet, skriver Kari Gåsvatn. Bildet er fra boka «Kortreist lykke». Foto: Lill-Torunn Kilde
Selvdyrket og selvbestemt: Mat må være en del av demokratidebatten. Åpenhet er grunnleggende for demokratiet. Da kan ikke maten være en forretningshemmelighet, skriver Kari Gåsvatn. Bildet er fra boka «Kortreist lykke». Foto: Lill-Torunn Kilde

Maten defineres som regel ikke inn i demokratidebatten. Selv om mat i stor grad handler om hvem som skal styre og bestemme, om åpenhet og innsyn, rettferdighet og suverenitet. Både folk flest og bønder flest har liten innflytelse på matens uransakelige veier, på hva vi skal spise og hvem som tjener penger på mat.

Fisken for eksempel omtales som fellesskapets eiendom, men samles på stadig færre hender. De siste ukene er vi blitt minnet om hvordan frysetrålere frakter fisken forbi lokalsamfunn som skulle leve av den. Foredling, arbeidsplasser og fortjeneste lander i andre land og verdensdeler. Lokalsamfunnet er koblet fra.

Mine seks settepoteter er en bitte liten demokratisk aktivitet.

På samme måte er lokalsamfunnet frakoblet når husdyr fôres med protein fra andre land i stedet for gras i nabolaget, selv om det står «Nyt Norge» på kjøttdeigpakken. Koronatiden har vist oss at såing, planting og høsting av grønnsaker er avhengig av billig, importert arbeidskraft. Vi får billig mat, men ingen lokale arbeidsplasser.

Større båter, større åkrer, større fjøs. Hvem tjener på det? Maten er kasteball i internasjonal finansindustri og bidrar til bygging av formuer i skatteparadiser. Investorer kjøper og selger matbedrifter, skalter og valter med maten, og tar den ut av lokalsamfunnet. Da er det ikke folkestyre som legger premissene. Mat er noe av det mest intime i livet, men overlatt til globaliseringens vinder. Maten, lokalsamfunnet, helsa og naturen blir ødelagt. Hvem har bestemt at det skal være slik?

Mat må selvsagt være en del av demokratidebatten. Åpenhet er grunnleggende for demokratiet. Da kan ikke maten være en forretningshemmelighet, slik det er i innsats- og salgsindustrien og handelsforhandlinger bak lukkede dører. Pesticidindustrien skjuler seg bak hemmelige studier. Bearbeidings- og salgskonserner sminker og skjuler råvarene bak billig fett, sukker, pulver, stivelse og fargestoff.

Mange reagerer og vil bort fra masseprodusert og langreist industrimat, tilbake til kortreist håndverksmat. Lokalmatbedrifter med nærområdet som marked er mindre sårbare i en krise. Tyske håndverksbakere gjør det bra i koronakrisa. «Too small to fail», som de selv sier. Desentralisert produksjon er mest robust.

Folk strømmer til andelslandbruk og annen egendyrking av mat, og til direktesalg som Bondens marked og reko-ringer. Mine seks (sertifiserte) settepoteter er en bitteliten del av et stort og mangfoldig fellesskap for forandring. På festtalenes dag kan vi gjerne snakke om å ta tilbake demokratisk kontroll over maten.

Annonse

Olivier de Schutter, FNs tidligere spesialrapportør for mat, snakker om å gjenskape matdemokratiet og mener det er et bidrag til mer deltagelse og folkestyre generelt. Mange kjenner seg maktesløse overfor det representative demokratiet med regelmessige valg og er på leting etter nye former for deltagelse, mener han. Alternative matsystem er bidrag til mer demokratiske samfunn, ifølge de Schutter.

Han leder i dag ekspertpanelet IPES Food, som i en ny rapport mener at koronakrisa kan bli begynnelsen på en omforming til mer robuste matsystem. Krisa har vist sårbarheten i industrilandbruket. IPES går inn for et paradigmeskifte bort fra industrilandbruk til et robust, desentralisert, demokratisk og mangfoldig agroøkologisk landbruk.

Bevegelsen for mat og landbruk forankret i lokale ressurser har ulike ansikter, men favner hele verden. Den har ingen ting å gjøre med isolasjon, å være seg selv nok. Nettverk og utveksling av ideer går globalt.

Den nye matbevegelsen speiles for dårlig i norske bondeorganisasjoner og blant andre mataktører. I en klimakur som skjer ovenfra ned er den helt fraværende. Global fri flyt betraktes som en naturlov som skal dempes, ikke som noe vi politisk kan velge bort. Jordbruksoppgjøret var usynlig, akkurat nå når folk omfavner bøndene og tenker nytt rundt prisen for billigmat.

Kjøttdebatten avsporer fra demokratidebatten. Å være for eller mot kjøtt gir ingen mening uten å snakke om lokale landskap og biodiversitet. Landbruket snakker med to tunger og får ikke fram at det er forskjell på beitekjøtt og kraftfôrkjøtt. Landbrukets ledere tåkelegger like mye som dyrevernsorganisasjoner.

Bevegelsen for demokratisering og desentralisering av maten favner også et behov for å komme bort fra en livsstil basert på konsum, med bruk, kast og rovdrift på naturen. For et par uker siden fikk jeg tilsendt ei vakker bok. I «Kortreist lykke» forteller forfatter og journalist Lill-Torunn Kilde om veien til et grønnere og mer bærekraftig liv, jobbe mindre og leve mer.

Hun flytter sammen med samboeren ut av Oslo til en mindre by, dyrker grønnsaker og aler opp kaniner til mat. Ureist kjøtt. Når hun passer på maten fra den er et økologisk frø, vet hun hva den inneholder. De melder seg også på andelslandbruk og handler hos den lokale reko-ringen. Kilde skriver om vekstskifte, grønngjødsling og regenerativt jordbruk, om å bruke «naturens egne metoder for å sikre økosystemet i jorda».

Alle bøkene om slike tema speiler at hundre- og tusenvis bare i Norge vil ha mer bærekraftig mat og livsstil. Det offisielle landbruket later som om vi ikke finnes som alliansepartnere og medspillere for en omlegging. Landbruksaktører beundrer urbane pallekarmer, men tar ingen grep bort fra industrimodellen, med kraftfôrimport, monokulturer, sentralisert foredling og mat som finansprodukt, med mat og mennesker som kasteballer.

Mange sier at livet etter korona ikke kan bli slik det var, og ønsker seg et enklere og mer robust liv. Ingen blir ikke mett av seks settepoteter, men vi lærer noe om hvordan det kan gjøres. Det er grunnopplæring i beredskap og strategi for matdemokrati.

Neste artikkel

Utviklingsfondet: – Må velge mellom sult eller korona