Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi må breie oss mindre

Vi må slutte å «tenke stort». For å hindre pandemier, berge kloden, få til et ekte grønt skifte, må vi heller tenke smått.

Vi tror trær vokser inn i himmelen og ser ikke underskogen, skriver Kari Gåsvatn. Foto: Siri Juell Rasmussen
Vi tror trær vokser inn i himmelen og ser ikke underskogen, skriver Kari Gåsvatn. Foto: Siri Juell Rasmussen

Vi må ta mindre plass, ha mindre av alt og mer oversiktlige enheter, kommunikasjon og kretsløp. Det er bedre både for naturen og menneskene.

Fortsatt vil de fleste ha større hus, bredere oppkjørsler og terrasser, større kommuner og fylker, større traktorer, større bedrifter, større vindmøller, storindustri, mer altomfattende datasystem. Det er bare å ramse opp. Vår del av verdens befolkning tar for mye plass, bruker for mye ressurser, energi og areal. Vi tar som en selvfølge at andre deler av verden skal overta vår modell, som går ut på å bruke opp kloden på å vokse, konkurrere om å bli størst.

Vekstbehovet sitter i ryggmargen. Norge er lite, men vil være øverst på pallen. Det som er smått, teller ikke før det blir dyrt, energikrevende og verdensledende. Derfor er det så vanskelig å frigjøre seg fra olja. Før fossil-epoken kan avsluttes, tas det for gitt at vi må finne noe som er minst like stort som olja, helst større. Gode ideer gjelds ikke før de blir lønnsom eksport. Vi tror trær vokser inn i himmelen og ser ikke underskogen.

Derfor bæres oljenæringa på gullstol, mens småbedrifter som foredler tradisjonsmat og gir lokale arbeidsplasser, faller mellom alle stoler for korona-støtte. Mens vi snakker om den ene store næringen og de store investorene som skal gjøre Norge og verden grønn.

Gigantomanien er drivkraft både privat og offentlig. Hytter og hus blir palass. Byer og tettsteder eser ut. Vindmøllene vokser. Masseturismen fortsetter. Matjord, kulturlandskap og naturmangfold fortrenges. Vekst er en vond sirkel.

Gigantsykehuset som skal bygges på Gaustad i Oslo er for stort for tomta, for høyt for nærmiljøet og i strid med alt vi nå vet om smittevern. Et system med flere, men mindre desentraliserte sykehus er mindre sårbart i en krise.

Gigantomanien rammer oss flerdobbelt når det gjelder sykdommer. Ved sårbare strukturer i helsevesenet, men også ved at verdens økonomiske tenkning er basert på å bruke naturen på måter som fremmer sykdom. Geitebonde og forlegger Olav Randen minnet nylig i Klassekampen om heftet «Naturens nei», som filosof, bonde og miljøaktivist Sigmund Kvaløy Setreng skrev i 1994. Om risikoen ved å riste kloden sammen til et eneste økosystem via frihandel og masseturisme.

Annonse

Skiftet er ikke grønt dersom det består av it-monstre og annen gigantomani.

Gigant

Jeg intervjuet Kvaløy Setreng om «Naturens nei» for Nationen. Randen som selv var involvert i utgivelsen, sammen med miljøaktivister, småbrukere og noen veterinærer, minner om reaksjonene den gangen. På terskelen til fri flyt-perioden ble tankene stemplet som skremselspropaganda og ekstremisme, eller tiet i hjel. Men som Randen skriver: «Hadde samfunnet våga debatt framfor utestenging, hadde me vore førebudde på korona».

Alle vil nå ha et grønt skifte, men det tenkes for stort. Vindkraft tar store jafs av naturen. For litt siden lærte vi å spare strøm. Det grønne skiftet er nå blitt argument for at vi trenger mer strøm. Digitalisering er svaret på alle spørsmål. Da er veien kort til skattelette for energikrevende produksjon av kryptovaluta. Mens småskala matforedling må stenge døra.

Norge diskuterer innføring av en ny, altomfattende journal i helsevesenet. Fagfolk flest er kritiske. Tilsvarende prosjekt i andre land har havarert. Under koronakrisa er sensitive helseopplysninger blitt hackernes nye drømmemål. Er det da robust å samle alle data i samme system?

Landbruket blir sentralisert og ensrettet. Færre gardsbruk og få foredlingsanlegg gjør oss mer sårbare. På en digitaliseringskonferanse nylig ville foredragsholderen fra agrargiganten Syngenta ha et datasystem som dekker hele Europa. Hvem er et slikt system bra for? Store systemer er sårbare og har vansker med å rette opp feil. Store bedrifter og eksportnæringer er sårbare, selv om det er de som får støtte.

Grønnmaling betyr ikke at det er grønt inni. Skiftet er ikke grønt dersom det består av it-monstre og annen gigantomani. Det grønne skiftet må i stedet være mange små virksomheter og praksiser. Jeg var med på et besøk i en mindre håndverksbedrift som hadde spesialisert seg på kvalitet, bærekraft og produkter som var etterspurt i regionen. Når det går så bra, hvilke utbyggingsplaner har dere, var det en som spurte. Nei, de var store nok. Jo, de skulle investere, i et tiltak for enda mer miljøvennlig produksjon. Eksport var ikke aktuelt.

Det var en kulturkollisjon. Hvilken kultur slår gjennom? Det går an å velge et nummer mindre. Sette grenser for størrelsen på hytter, hus, bedrifter og datasystem. Rive færre setre, hus, hytter og departementsbygg. Det grønne skiftet må være nedvekst, mindre forbruk og mer kretsløp.

Vi må begynne å trå forsiktig i gras og skogbunn. Verne om kulturlandskap, blomsterenger, beitelandskap, økosystem, leverom for medskapninger. Vi må produsere lokalt og kortreist, samarbeide med naturen og dele ideer med hverandre. Denne dimensjonen må inn i distriktsopprøret.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Klima for reindrift?