Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ut på landet for å dyrke mat

Hvor mye skal det koste å kjøre gjennom en bom? Spørsmålet skygger for det vi egentlig ville snakke om: Hvordan skal vi bo og leve meningsfylte liv? Hva kan gjøres i vårt lokalsamfunn for å ta vare på kloden?

Plass for minifarmer: Den tyske ingeniøren Ralf Otterpohl foreslår nye landsbyer for lokal matdyrking og bedre livskvalitet. Foto: Mariann Tvete.
Plass for minifarmer: Den tyske ingeniøren Ralf Otterpohl foreslår nye landsbyer for lokal matdyrking og bedre livskvalitet. Foto: Mariann Tvete.

Vi spør hva vi skal leve av i framtida, og tenker mega-næringer. Fra olje til oppdrett og skog. Volum, investorer og dyr teknologi. I dette scenarioet stanger ordet «desentralisering» i veggen. Politi, beredskap, sykehus og rådhus er nødvendig. Men det gode liv på landet henger i løse lufta dersom vi ikke også snakker om boformer, levemåter og landbruk.

Det gode liv i byen er heller ikke noe konsept. «Et smartere sted å bo», het det nylig i en boligreklame i Oslo. En app skal sørge for frokost på døra og åpning av garasjeporten. Det reklameres med sju minutter fra senga til flytoget. Så kort rekker utbyggernes forestilling om livskvalitet.

Hvordan kan det gode liv kombineres med å gjøre godt igjen det vi har ødelagt med de siste tiårenes grådige levemåter? Vi trenger nye bilder og ideer. Reklamens forbruksfortelling er utdatert, når økosystemene med klima og artsmangfold er i ferd med å bryte sammen.

Ikke engang Senterpartiet, som har fått vinger av folks protest mot sentralisering, har noe konsept for hvordan vi kan bo i lokalsamfunn og ta maten tilbake dit. Det har derimot den tyske ingeniøren Ralf Otterpohl, professor i Hamburg og ekspert på vann, avløp og utvikling av landsbygda. I boka «Das neue Dorf», den nye landsbyen, har han samlet tanker, ideer og eksempler. Han vil rett og slett flytte folk ut på landet igjen for å dyrke mat og få et bedre liv.

Den nye landsbyen kan utformes på ulike måter, bygges opp på en (nedlagt) bondegård, i en mer eller mindre fraflyttet husklynge eller ha andre utgangspunkt. Forfatteren beskriver minifarmer og markedshager som dyrker kvalitetsmat til lokalt forbruk og forsyning til nærmeste by. Med driftsmetoder som bygger humus og med et mangfold av vekster og husdyr som bidrar til kretsløpet.

Otterpohl har som ingeniør utviklet desentrale systemer for vann og avløp, inkludert toaletter hvor næringsstoffene går inn i kretsløpet. Småindustri og håndverksbedrifter har en naturlig plass i landsbyen, gjerne spesialisert. Her er det ikke snakk om store (og sårbare) hjørnesteinsbedrifter som produserer for verdensmarkedet. Et poeng er at ingen landsby bør bli så mye større enn 150 innbyggere for å fungere. Men den kan samarbeide med andre landsbyer og med byene.

Annonse

By og land har felles interesse av at flere flytter ut.

Drømmen om småsamfunn der folk kjenner hverandre og veksler mellom kroppsarbeid og intellektuell virksomhet er ikke nytt. Forskjellen nå er et akutt behov for å legge om matproduksjon og forbruksmønstre.

De fleste har fått med seg at klimakrisa er bare en del av bildet. For å ivareta naturen må maten bli lokal og dyrkingen regenerativ. For å bevare helsa og unngå kroniske folkesykdommer må vi leve annerledes. Her har by og land felles interesser. For å bruke Otterpohls ord: «Den graverende avfolkningen av store områder er en sosial og økologisk tidsinnstilt bombe som i siste runde også kan ødelegge byene.»

Han understreker ved hjelp av eksempler at det er utallige varianter av den nye landsbyen og lokal matforsyning. Den nye landsbyen kan selvsagt også tilpasses norske landskap og lokalsamfunn. Det er gode ansatser i et økende antall REKO-ringer, andelslandbruk og markedshager som forsyner byfolk med fersk og sunn mat.

Økolandsbyer finnes mange steder, organisert i et eget globalt nettverk. Otterpohl ser dem som en variant av den nye landsbyen. Han tenker praktisk og jordnært og gjennomgår også fallgruvene ved å etablere nye samfunn på landet. Mange forsøk har vært mislykket fordi det ble stilt krav til deltagerne om bestemte måter å leve på, som for eksempel å leve vegetarisk.

Han understreker at personlig frihet og utvikling er et universelt gode. Alle skal få ha sin egen inngangsdør, samtidig som de har kontakt med interessante naboer, bor i vakre omgivelser og nær naturen. Noen ønsker ikke å flytte på landet. Da skal de heller ikke gjøre det. En god fordeling er ifølge boka at 30 prosent av folket bor i byen og 70 prosent på landet.

Den nye landsbyen blir skapt nedenfra, men politikerne må legge til rette. Her venter interessante oppgaver for nye kommunestyrer som er lei plunder med bompenger. De antatt store valgvinnerne Sp og MDG kan finne felles plattformer for å snu flyttestrømmen og ta vare på miljøet. Med andre bo- og livsformer vil gigantiske veiprosjekt og bilkøer bli gammeldags.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Berekraft er meir enn økonomisk lønsemd, Nortura