Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Tilbake til en robust hverdag?

Vi venter sårt på vaksinen, men må ikke lure oss selv til å tro at vi kan vaksinere oss bort fra sårbarheten.

Lengte mot vår: Vi kan ikke vaksinere oss bort fra svakhene i det samfunnet vi stengte ned i fjor. Foto: Siri Juell Rasmussen
Lengte mot vår: Vi kan ikke vaksinere oss bort fra svakhene i det samfunnet vi stengte ned i fjor. Foto: Siri Juell Rasmussen

Det er ikke bare økologisk vi er sårbare. Pandemien har vist også hvor skjør den rådende økonomiske modellen er. Her hjelper det ikke med vaksine. Er det upassende å minne om slikt? Nå når vi snart skal slå ut håret igjen og slutte å telle besøkende.

Hva betyr det å “ta hverdagen tilbake”? Noe må vi ha lært om å identifisere hva som er et robust, slitesterkt samfunn som tåler både de medisinske, økologiske, økonomiske og sosiale krisene. Verken perspektivmelding eller klimamelding gir oss svar. Det finnes heller ingen fasit, men som samfunnsborgere har vi ansvar for små skritt, tråden mellom den lille hverdagen og den endringen samfunnet trenger.

Et robust samfunn trenger mer demokrati, mer omfordeling og at vi trår forsiktig i graset, har mer respekt for biologiske prosesser. Vi har lært at alle trenger fellesskapet når det røyner på. Demokrati trenger myndige borgere. Regler, anbefalinger og påbud under pandemien har ofte vært riktige, men presenteres som om folk flest er en passiv, uvitende masse.

Selv opplevde jeg forslaget om portforbud som kryssing av en grense. Først skal folk tvinges til å flytte til Oslo og andre storbyer, fordi småsteder blir utarmet. Så kommer forslag om hjemler for å stenge folk inne med lov kveld og natt. Selv har jeg alltid likt å gå tur rundt midnatt. For tiden en smittetrygg vane. Skulle politiet jage meg inn?

“Selv opplevde jeg forslaget om portforbud som kryssing av en grense.”

Jeg venter også på vaksinen. Det betyr ikke at jeg stoler blindt på den. Fagfolk er heller ikke skråsikre. Åpenhet er betryggende. Men dersom jeg som vanlig ikke-ekspert stiller kritiske spørsmål, er veien kort til å bli stemplet som både vaksinemotstander og Trump. Som om jeg burde være taus av hensyn til en god sak. Til og med jurister har advart mot å snakke om autoritære korona-tiltak, for å unngå mistillit til myndighetene.

Den daglige dosen med korona-informasjon legger et lokk av sløvhet over samfunnsdebatten. Nå kommer selvkritikken blant journalister: Har vi vært mikrofonstativ for myndighetene i redsel for å bli bli klistret til en konspirasjon?

En kritisk offentlighet må ikke forveksles med konspirasjoner. Alternativet er ikke blind lydighet til en offentlig versjon. I en pandemi med mange løse tråder, må fakta-jegere trå varsomt. Vi må tåle at heller ikke fagfolk vet alt, og at vitenskapen alltid vil komme med ny erkjennelse.

Annonse

Åpen debatt er en del av den demokratiske beredskapen. Pandemien har lært oss at det også er god beredskap å bo spredt, ha små, oversiktlige kommuner, små skoler og sykehjem, ingen omsorgsgettoer. Små butikker er bedre enn store kjøpesentre. Også en liten kommune kan få utbrudd av smitte, men det er lettere å få oversikt der folk vet hvem som var på samme fest.

Det er god beredskap å vite hva som finnes av matressurser der vi bor, og å oppvurdere yrker som i dag har lav lønn og status. Korona-støtten til næringslivet favoriserer store og rike selskaper, mens små bedrifter må stenge. Slikt tærer på demokrati-veven. Det er ingen konspirasjon at de rike blir rikere i en krise. Børsen blomstrer, mens mange havner på bar bakke. Forskjeller huler ut demokratiet.

Alle vi som har vasket, spritet og holdt oss i isolasjon snart et år nå, blir oppgitt over alle næringene som har gjort seg avhengig av arbeidskraft som reiser ut og inn i landet. Jeg kjenner meg trampet på, men det hjelper ikke å bli sint. Det er bedre å etterlyse et næringsliv som ikke er avhengig av importsmitte. Både byggeindustri og helsevesen, skreifiske og jordbær, har fri flyt av billig arbeidskraft som en del av forretningsmodellen. Når noen foreslår endringer, er svaret ofte: Nei det går ikke, det toget har gått, nordmenn vil likevel ikke ha de jobbene.

Men alle viktige endringer har engang vært urealistiske. Folk fra andre land er bra for norske lokalsamfunn. Men de må være bosatte, ha stemmerett og barna i lokalskolen, ikke reise att og fram. Det går ikke med sesongarbeid, blir det sagt, men Norge har lange tradisjoner for yrkeskombinasjoner, jamfør fiskarbønder. Far var småbruker og hadde en liten trevarebedrift. Kombinasjoner har vært vanlig. Mer urealistisk er det ikke.

Omlegging skjer ikke over natta, men pandemien er en gyllen sjanse. Cruisebåtene gjør seg klare til å seile mot Norge igjen, men er det slik turisme vi vil ha? Skal shopping fortsatt være en viktig fritidsaktivitet?

Ingen regjering kan fortelle oss hvordan vi skal ta hverdagen tilbake. En god begynnelse er å bli mindre autoritetstro, av hensyn til både smittevern, demokrati-vern, naturvern og matberedskap. Veien mot en mer robust hverdag åpnes ikke av sprøytestikk.

(Forslag bt)

Neste artikkel

Nok korona i alle kanaler