Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Tenk om folk vil ha kortreist slakting

Hvordan avslutte livet til et dyr som har levd godt? Skal idyllen i utmarka avløses av horror?

Tenke nytt: Slakteriene må være der utmarka, dyra, bøndene er. Foto: Eswaran Arulkumar / Mostphotos
Tenke nytt: Slakteriene må være der utmarka, dyra, bøndene er. Foto: Eswaran Arulkumar / Mostphotos

Stadig flere bønder blir opptatt av at langtransport til slakteri er å rive ned det som er bygd opp av velferd i dyrets levetid.

De vil derfor ikke transportere dyra til et sentralisert slakteri, men slakte dem i vante omgivelser ute på beite. Da unngår dyra stress. Noen bruker en mobil slakteboks, som defineres som del av et godkjent slakteri. Dyret blir skutt og bedøvet samtidig, og blodet tappes i slakteboksen. Slike system krever kort avstand til slakteriet. De bryter med industrilogikken som rendyrkes hos Tyson Food, Danish Crown og de andre gigantene.

System Big Meat synes å være malen også for norske samvirkebedrifter. De er underlagt en økonomisk tvang som gir så merkverdige utslag som å stenge et veldrevet, lønnsomt slakteri på Otta. System Big Meat spør ikke hva dyrene, naturen og samfunnet trenger.

Økonomisk tvang blir fort en psykologisk sperre som skygger for å se muligheten for å gjøre ting annerledes. Det er en av trådene i en film som går på kino i Berlin i vinter. Rammen for «Milchkrieg in Dalsmynni» (islandsk/tysk/dansk) er ei islandsk bygd der melkebønder flest står med ryggen mot veggen, som over alt ellers i Europa. Ekteparet Inga og Reynir har et greit forhold og arbeidsfellesskap, men det er mange år siden de hadde ferie.

De er med i et lite samvirke som ble dannet for lenge siden for å beskytte bøndene mot kreftenes frie spill. Også i den lille organisasjonen har det utviklet seg hierarkier, sterk sosial kontroll og lojalitetspress. Reynir dør i en bilulykke, mye tyder på selvmord. Da Inga midt i sorgen blir forsøkt overstyrt av samvirket, gjør hun opprør. Melkekrigen baller på seg og hun prøver å danne et nytt samvirke som ivaretar de gamle idealene.

Filmen er også et personlig drama. Er det et tegn i tiden at rammen er ei bygd og et samvirke? Riktignok med høy fjøsdressfaktor, langt fra de strømlinjeformede samvirkene som i dag eser ut over landegrenser, blir internasjonale aktører og opptrer som et hvilket som helst konsern.

Det var neppe tilfeldig at kinostart var lagt til januar. Håpløsheten i Dalsmynni er motstykket til den glansede matreklamen på Grüne Woche. Der tungarbeidet med maten feies under teppet og vegane pølser fra Nestlé er en ny hit. I Berlins gater var derimot bøndene synlige. Den brede alliansen av bønder, forbrukere, miljø- og utviklingsorganisasjoner demonstrerte mot industrilandbruk for tiende gang, med 27.000 deltagere.

Annonse

I år var det mange demoer. Bønder som protesterer mot strengere regler for gjødsel og pesticider, var også ute med traktorkolonner i mange byer. De iscenesatte seg som motdemo mot den brede alliansen som samarbeider med miljø- og dyrevernere, og avslo dialog. Til slutt holdt likevel representanter for de to demoene appell på hverandres arrangement.

Bønder finner sammen i fortvilelse over at det er umulig å greie seg. Det er Dalsmynni over alt i Europa. Mange forstår at landbrukspolitikken er på feilspor.

Etter lang kamp med myndighetene får tyske Meier lov å bruke den mobile slakteboksen. Andre tar etter.

Pionerer tenker ut alternativer. Det var under demoen mot industrilandbruk jeg plukket opp informasjon om den mobile slakteboksen, utviklet av Ernst Hermann Maier. Etter lang kamp med myndighetene får han nå få bruke den. Selv har han bygd opp en besetning av gamle storferaser. Han er kompromissløs i kravet om at dyrenes behov skal avgjøre. Dyra skal gå sammen med flokken sin, og dø der, uten å merke det selv, og uten at de andre dyra forstyrres.

Andre blir inspirert av Meier og begynner å slakte der dyra er. I magasinet til tyske Slow Food leser jeg at stadig flere begynner med stressfri slakting. Noen er intervjuet. Det er bønder som tar i bruk gamle storferaser, og som aldri setter kraftfôr på ku-menyen.

Den spesielle boksen krever kort vei til nærmeste slakteri, toppen en time, før dyret må bearbeides. Et tankeeksperiment: Hva om norske forbrukere begynner å kreve kortreist og ureist slakting. Da vil vi trenge en helt annen slakteristruktur enn i dag.

Slakteriene må komme tilbake til bøndene. I Norge snakkes det mye om utmark. Slakteriene må være der utmarka, dyrene og bøndene er. Dyra trenger utmark og naturen trenger dyr. Drøvtyggerne er nøkkelen til klima og natur i balanse. Da må de få være drøvtyggere og spise og vokse i eget tempo.

Den psykologiske sperren og Big Meat-logikken sier at slik drift er umulig. Men nå er det industrimodellen som framstår som umulig. Den har ikke engang oppfylt bøndenes håp om en inntekt å leve av.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Gårdsdammer: Kinderegg i jordbrukslandskapet