Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Om å beskytte bestemor

Hvor blir det av bestemor som samfunnsaktør og medborger som har noe å bidra med?

Ekskludert: Bestemor er blitt «de andre», den alle snakker om, men ikke med. Foto: Mostphotos
Ekskludert: Bestemor er blitt «de andre», den alle snakker om, men ikke med. Foto: Mostphotos

Norge stengte for å beskytte bestemor. Så kom tvilen: Kanskje skal bestemor likevel ofres av hensyn til økonomien. Egentlig var det sykehus som skulle beskyttes. Der ligger bestefar. Han er under 65 år og har igjen mange nok kvalitetsjusterte leveår til å få intensivpleie.

Det er forenklet sagt det jeg får ut av tåkedotten av non stop-nyheter, der de fleste famler i blinde. Bestemor blir likevel stående som fast metafor for den som enten skal berges eller ofres. Det personifiserte korona-problemet. Jeg ringer en av dem, en gammel klassevenninne med underliggende sykdom og tenker at hun sitter vettaskremt i en krok. Hun sprudler av livslyst, forteller om å spille bridge online, og at hun er altfor forfengelig til å dø nå med små utsikter til en storslått begravelse.

I neste setning drømmer hun om å stå i en åker til høsten og hjelpe en bonde med å ta opp gulrøtter. Nå er tida kommet for Nationens temaer, sier hun, mat og beredskap. Hun er bymenneske, men har som tidligere hageeier stor dyrkekompetanse.

Som om økonomien ville ha blomstret i en verden uten bestemødre.

Neste bestemor jeg snakker med, er generasjonen over, «eldste eldre», som de kalles. Det er fortsatt mars og hun er som meg ute og går tur med lue og votter. Barnebarna får ikke besøke henne, men hun har alt begynt i hagen, og har gode tips. Hun er født i 1933, var som barn flyktning to ganger og forteller om hvor kreative de var for å få tak i mat, fett inkludert, for å overleve.

Hun er stinn av krisekompetanse, men blir ikke intervjuet. En annen bestemor ringer meg og forteller at hun hver dag passer en flokk barnebarn. Hun vet at barn ikke smittes så lett. Foreldrene får arbeidsro på hjemmekontoret. Nå er det april og på ettermiddagen sykler hun ut for å sanke vinterforsyning av skvallerkål, brennesle og ramsløk.

Annonse

Slik kan jeg fortsette å fortelle om bestemødre og bestefedre, de som faller under sekkebetegnelsen og stereotypen «stakkars bestemor». De er ulike, men har noe felles: Mot på livet og mental kriseberedskap. De (vi) vet at livet ikke er uten risiko, uansett hvor mye vi polstrer og forsikrer. Kunnskap om at livet er uforutsigbart gir en indre immunitet.

Dessuten er bestemor gammel nok til å ha opplevd smittsomme sykdommer eller ha dem som en del av familiehistorien. Onkel døde av polio omtrent samtidig som mine foreldre giftet seg. Et påbegynt småbruk ble ledig. Far var hysterisk redd for at vi skulle drikke av samme glass som andre. Han hadde mistet en ung lillebror i en epidemi. Smittevern var en del av hverdagen.

Alt snakket om å ofre samfunnet for de gamle, eller omvendt, er uten mening og dessuten veldig ekskluderende. Hvor blir det av bestemor som samfunnsaktør og medborger som har noe å bidra med? En del av den kollektive beredskapen. Bestemor er blitt som innvandreren som ikke blir invitert til konferanser om innvandring. NRK-reportasjen med en heisekran utenfor vinduet til en isolert bestemor fikk meg til å tenke på framvisning av «neger i bur».

Bestemor er blitt «de andre», den alle snakker om, men ikke med. Når andre skal få bevege seg ut i samfunnet igjen, skal bestemor fortsatt være inne. Som om ikke bestemor selv er i stand til å vurdere og å ta risiko. Slagordet om å «legge liv til årene» i stedet for år til livet er glemt. Velmenende formynderi og portforbud er enklere.

Vi risikerer at bestemor er mistenkelig når hun beveger seg utendørs. Jeg hadde et ærend på et kjøpesenter, valgte trappa framfor en overfylt heis og snek meg forbi en gjeng ungdom som satt der. Har dere hørt om 2-meters-regelen, spurte jeg da de fortsatt sperret veien da jeg var på vei ut igjen. Blikket de sendte sa at de ikke hadde tenkt å flytte seg for en gamling.

Det er flest eldre som dør, med og uten korona. På alders- og sykehjem dør det likevel altfor mange av korona, i Norge og resten av Europa. Eldre blir smittet den dagen de trenger bistand og pleie. Det hjalp ikke at alt ble stengt av hensyn til bestemor. Samfunnet greide ikke å beskytte henne. Her handler det om sparetiltak, mangel på ressurser, gjennomtrekk av ufaglærte. Det er system og politikk. Eldre sorteres også etter alder når det gjelder den typen intensivbehandling som tilbys på sykehus.

Nå får bestemor skylda for kollaps i økonomien. Som om økonomien ville ha blomstret i en verden uten bestemødre. Kanskje er det verdensøkonomien som er mest skjør og sårbar. Finnes det andre måter å organisere økonomien på? Slik at den tåler noen ukers pause. Verden trenger en økonomi som er like slitesterk som en bestemor.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Nordmenn har handla norske varer for 1,3 milliardar kroner meir enn i fjor