Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kutt i utslipp er ikke nok

I en verden på vippepunktet kan ikke klimapolitikk reduseres til å få ned utslipp. Landbruk og forbruk må tilpasses naturens grenser og kretsløp.

Ikke så norsk: Hele 60 prosent av fôret til kyllinger i Norge er importert fra utlandet. Foto: Siri Mo
Ikke så norsk: Hele 60 prosent av fôret til kyllinger i Norge er importert fra utlandet. Foto: Siri Mo

Klima, biologisk mangfold, forebygging av pandemier og bærekraftig landbruk er sider av samme sak. Det handler om en enorm sårbarhet.

Når været løper løpsk, er det et symptom. Elbiler får ikke kloden i balanse, de gjenoppretter ikke økologiske kretsløp. Livsstil, forbruk og landbruk må legges om. Biologisk mangfold forebygger pandemier og annen sykdom. For å unngå nye farlige virus og bakterier må vi breie oss mindre på kloden. Merkelappen “fornybar” må ikke lure oss til å tro på ubegrenset forbruk og vekst.

Industrilandbruket som risikosystem kan ikke lenger snakkes bort. Norge kunne nå bruke muligheten til å legge opp til et naturnært landbruk, et system tilpasset de landskapene vi har, og som styrker mangfoldet av husdyr, insekter og vekster. I stedet bygges det stadig flere anlegg for industriell kyllingproduksjon. Den typen mat som er mest løsrevet fra naturen og norske ressurser.

Soyaimport er et klimaproblem på mange plan. Soyaindustrien gjør både naturen og matforsyningen sårbar. Kina har nettopp sanert store grisebesetninger for å bli kvitt svinepest. Nå bygger landet opp igjen enorme fabrikker med gris i flere etasjer og er verdensmester i soyaimport. Kina har også kjøpt en melkekarusell for 10.000 kyr.

Megafjøs er sårbare for smitte. Det industrielle matsystemet er ingen garantist for matsikkerhet. Under koronaen har sultende amerikanere stått i matkø, mens bønder andre steder i landet har tømt ut melk og tilintetgjort avlinger. Enorme mengder mat blir ødelagt når store dyreflokker må destrueres på grunn av sykdom. Fjørfebesetninger er i vinter rammet av fugleinfluensa flere steder i Nord-Europa. Ensidig avl på dyr og planter gjør verden sårbar for sykdom.

Monokulturer er sårbare. Det er et hovedpoeng for evolusjonsbiolog Rob Wallace i boka “Big Farms Make Big Flu”. For å unngå neste pandemi mener han landbruket må tilbake til bøndene, bort fra agro-business, Big Ag-modellen.

Annonse

Hva slags landbruk er bra for klima, artsmangfold, matsikkerhet og forebygging av pandemier? En rapport i FN-regi for vel ti år siden utfordret for alvor industrimodellen som dogme. IAASTD-rapporten ble skrevet av om lag 400 vitenskapsfolk i 2008 og publisert i 2009. Rapporten anbefalte å satse på familiebruk, småbønder og agroøkologiske metoder for å sikre folk nok mat. Den utvidet matsikkerhet til matsuverenitet, demokratisk eierskap til maten.

Rapporten fikk stor innflytelse på mat- og landbruksdebatten i verden. Den påvirket utformingen av FNs bærekraftsmål og har ført til lydhørhet for agroøkologi i FAO, FNs mat-organisasjon. Rapporten viste at det går an å argumentere vitenskapelig mot en modell basert på stadig mer input av kunstgjødsel, pesticider og ensrettende såvarer som bare store agro-konsern tjener på.

Nå er det kommet en oppfølger, skrevet av noen av forfatterne av IAASTD-rapporten: “Transformation of our food systems”. Mye er forverret på ti år. Kloden er mer stresset. Store konserner har fusjonert og fått enda mer makt. Samtidig er alternativene mer tydelige og prøvd ut i praksis, med utgangspunkt i lokale ressurser og kunnskap. Ord som regenerativ går igjen i den nye rapporten. Det går an å gjenoppbygge et robust landbruk “på ruinene av degradert jord, tapt biodiversitet og forarmede bønder”, som en av redaktørene, Hans Herren, skriver.

På ti år er det blitt større forståelse for sammenhengen mellom biologisk mangfold og driftsmåter i landbruket. Anita Idel, veterinær og medforfatter også i den opprinnelige IAASTD-rapporten, skriver om potensialet ved bærekraftig beiting. Grasareal utgjør to tredjedeler av verdens landbruksareal. Hun understreker den enorme forskjellen mellom industriell kvegdrift og kveg som beiter, bygger humus og lagrer karbon.

Aktører på begge sider i den polariserte norske kjøttdebatten vil helst ikke snakke om denne forskjellen. Men av hensyn til klima og biodiversitet må vi slutte å produsere kjøtt vi ikke har landskap til. Færre kyllingfjøs, flere drøvtyggere og flere bønder. Møkka fra dyr som beiter, trengs som mat for insekter i naturens kretsløp. Det hjelper ikke å avkjøle kloden dersom møkkabillene, slåttemarka og matjorda forsvinner.

“Industrilandbruket som risikosystem kan ikke lenger snakkes bort.”

Det trengs et paradigmeskifte for å møte de parallelle krisene: Klimaendringer, tap av artsmangfold og truende pandemier. Også norsk landbruk trenger en ny fortelling. Utgangspunkt for IAASTD-rapporten var at utviklingen kan ikke fortsette som nå. “Business as usual is not an option”. Den nye rapporten siterer Nelson Mandela: “It always seems impossible until it's done”.

Det virker som en umulighet, men mange er alt igang, rundt i verden og i Norge. Politikerne må følge opp og ta utgangspunkt i at mat og landskap ikke er varer, men felles arvesølv som skal beskytte oss mot kriser. Det er verdt å betale for.

Neste artikkel

Støre satser på nasjonalt eierskap og kompetanse