Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Korona avslører billigkjøttsump

Importert kjøtt er billig. Hvorfor er det så billig? Koronapandemien setter søkelyset på uholdbare forhold i tysk kjøttindustri, som omtales som en «billigkjøttsump».

Dødelig for dyr og mennesker: Mange protester mot smittebomben Tönnies. Foto: Martin Meissner / AP / NTB scanpix
Dødelig for dyr og mennesker: Mange protester mot smittebomben Tönnies. Foto: Martin Meissner / AP / NTB scanpix

Jeg undres ofte over at det er så liten bevissthet rundt hva vi får på kjøpet når vi importerer billig kjøtt. Vi vet at ei billig T-skjorte fra Sørøst-Asia har en høy menneskelig pris, men overser at kjøttet i tyskprodusert pizza kommer fra slakterier med slavelignende arbeidsforhold.

Et ideologisk forsvar av fri flyt av mat gir skylapper som skygger for kostnadene, i form av antibiotikaresistens, dårlig dyrevelferd, dårlig menneskevelferd og utarming av lokalsamfunn. SV-politikeren Nicholas Wilkinson vil merke importkjøtt slik at det blir tydelig hvor mye antibiotika som brukes i produksjonen, for å motarbeide resistens. Et godt forslag. Han får tommelen ned av landbruksminister Olaug Bollestad. Fagsjef Synnøve Vatn i Animalia reduserer problemstillingen til et spørsmål om kjøkkenhygiene.

Antibiotikaen skal være ute av dyret før det slaktes. Men spørsmålet går langt dypere enn til hva vi blir syke av. Umenneskelige arbeidsforhold blir hengende fast i kjøttet, selv om de ikke kan spores. Det handler om system for kjøttproduksjon, hvor antibiotika er en del av systemet. En struktur hvor store konserner som Smithfield Foods, JBS og Tyson Food kjemper om markedsmakt i verden. Tyske konserner blir dels subsidiert for å kunne henge med i konkurransen. «Det syke systemet billigkjøtt», som tyske Greenpeace kommenterer.

De siste månedene har smitten florert i det ene tyske slaktekonsernet etter den andre: Vion, Westfleisch, Wiesenhof og nå sist ved en avdeling av Tönnies-konsernet, med over tusen smittede og nedstengning av et helt lokalsamfunn. Tyskland har ellers like god kontroll på smitten som Norge. Når det berømte R-tallet likevel plutselig går opp, skyldes det massive smittetopper i slaktebedrifter.

Arbeidet er organisert slik at avstand er umulig. Arbeiderne har uholdbare boforhold. Mange deler rom og seng. Tönnies vet ikke hvor de bor. De er ikke «ansatte», som det står i norske nyhetsmeldinger. Arbeiderne fraktes inn fra Bulgaria, Romania og andre land av utleieselskap, som driver det som presten Peter Kossen (i Deutschlandfunk) kaller slavedrivere og menneskehandlere. Hardt arbeid og fravær av rettigheter fører til stor gjennomtrekk. Kossen har sammen med fagbevegelsen i mange år prøvd å få slutt på uverdige arbeidsforhold i kjøttkonserner.

Annonse

«Umenneskelige arbeidsforhold blir hengende igjen i kjøttet, selv om de ikke kan spores.»

Den tyske regjeringen prøver nå endelig å få slutt på utleiesystemet i slakteriene. Vil den lykkes? Tysk kjøttindustri er en eksportnæring med sterk lobbymakt og vant til å få det som den vil. Lokale politikere har en tendens til å dekke over problemene.

I Norge kjemper lokalsamfunn for å beholde slakterier. I Tyskland kjemper lokalbefolkningen som regel mot at de store slaktekonsernene skal etablere seg eller utvide, for å unngå stank, støy og antibiotika-resistens. Det finnes fortsatt mindre slakterier som baserer seg på lokal arbeidskraft og ikke konkurrerer på verdensmarkedet. Under koronakrisa er de minst sårbare. Etterspørselen etter økologisk kjøtt øker mer enn det som kan leveres.

Store eksportrettede bedrifter har begynt å rope på staten, selv om de bekjenner seg til tesen om at markedet ordner alt. Korona synliggjør svakhetene og kostnadene i industrielt, eksportrettet landbruk. Det som på papiret er rasjonelt, produktivt og billig, er dyrt for samfunnet. For å si det med Ottmar Ilchmann, melkebonde og sentral i det tyske småbrukarlaget AbL (i Bauernstimme): «Billig mat blir produsert på bekostning av miljø, dyr, bønder og arbeidere, mens noen få profitører i agrar- og matindustrien fyller lommene.» Han er en av de mange som vil ha slutt på innleie med bruk og kast av mennesker i slakterier.

Mange håper at korona blir et vendepunkt i tysk kjøttindustri. Det vil bety litt høyere priser. Men som det også blir påpekt: En kilo svinegulasj koster ikke mer enn en kaffe latte.

Vi gir oss aldri på pris, skriver norske billigkjeder. Det viser at de har gode marginer, men også at de ikke er interessert i sammenhengen mellom pris og produksjon. Importkjøtt burde merkes ikke bare med antibiotika-bruk, men også med hva dyra har spist, hvor fôret kommer fra, om det inneholder GMO, og dessuten merkes med arbeidsforhold og lønn i hele verdikjeden.

Retten til å få vite og velge er viktig i et demokrati. Den kjøttindustrien som kjemper om verdensmarkedet, er løsrevet fra landskap, natur og lokalsamfunn. Også i Norge skyves systemdebatten under teppet. Vi må snakke om hva slags dyrehold og bearbeiding som er bra for landskap, lokalsamfunn og mennesker, i stedet for å finregne på hva som er konkurransedyktig i billigkjøttsumpen.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Tre tiltak for bedre jordleieavtaler