Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Klimakur med skinndebatter

Naturen, klodens økosystemer, er i ferd med å kollapse. Da må vi komme på noe bedre enn å angripe kua som ku, slik Klimakur 2030 legger opp til.

Kunstig skille: Debatten for og mot kjøtt er en skinndebatt. Foto: Lars Bilit Hagen
Kunstig skille: Debatten for og mot kjøtt er en skinndebatt. Foto: Lars Bilit Hagen

Klimaendringene er et symptom. Fordømmelse av kua hjelper ikke engang som symptombehandling. Kollapsen i naturen blir bare verre dersom det blir enda mindre av den typen landskap som kan stabilisere økosystemene. Spørsmålet er hva dyra spiser, ikke om kjøttet er rødt eller hvitt. Klimakuren begynner i feil ende. Vi må begynne med naturen og landskapet, ikke med tallerkenen og matbordet.

Drøvtyggere og andre beitedyr var en del av landskapet lenge før det var mennesker der. Dyra utviklet seg i samspill med gras og andre vekster. Selv om vi ikke skulle spise kua, så trengs den i naturens fantastiske kretsløp. Det er der vi må begynne, og aldri spise mer dyr enn det er landskap til.

Klimakuren foreslår mer biogass basert på gjødsel. Hvor skal gjødsla komme fra når dyra skal bort? I driftsformer tilpasset naturen blir det ikke gjødsel til overs, fordi den går inn i kretsløpet og bidrar til fruktbar jord for korn og andre matplanter. Eller skal plantene dyrkes med kunstgjødsel og annen kjemi som bidrar til enda mer utslipp og død natur? Nå skal også skogen kunstgjødsles som klimatiltak. Er ikke det å undergrave balansen i naturen?

Debatten for og mot kjøtt, og om rødt kontra hvitt kjøtt, er en skinndebatt så lenge vi ikke snakker om landskapet. Det er vi mennesker som har laget ubalanse og klimakrise med en livsstil basert på overforbruk av energi, rovdrift på råstoff, bruk og kast. Og med et landbruk som etterligner den industrielle tankegangen og undergraver økosystemene.

Den nye miljøministeren Sveinung Rotevatn omtaler ulven som «kritisk truet art». Mange planter, insekter og mikrober som er tilpasset beitende dyr, er også kritisk truet, og blir enda mer utsatt dersom enda flere gardsbruk skal avvikles. En regjering som vil berge klimaet, må støtte landbruk som bidrar til å opprettholde artsmangfold, beitemark og lokale kretsløp. Landbruket bidrar selv til tunnelsyn med å avle på ei «klimaku» som slipper ut mindre metan, men ikke greier seg med gras.

Annonse

«Å kalle dem som mener noe annet for trassige treåringer er et dårlig utgangspunkt for å snakke sammen».

Klimadebatten er overfladisk med kunstige motsetninger og mye moralisme og angrep. Når kokebokforfatter og bestselger Hanne-Lene Dahlgren sammenligner dem som er uenige med henne med «trassende treåringer», er det et dårlig utgangspunkt for å snakke sammen. Det er arrogant og ovenfra ned.

Vi må ikke redusere klimadebatten til en konkurranse om hvem som har sett lyset og sannheten. Jeg liker ikke å være privat om matvaner, men for ordens skyld: Mine smaksløker har alltid stått på planter. Men jeg kan også lese, og mener vi trenger beitedyr i landskapet for å lagre karbon og bevare møkkabiller og andre insekter. Dersom jeg fikk spørsmål i en meningsmåling om jeg vil spise mindre kjøtt, ville jeg svare nei og bidra til en statistikk noen grøsser over.

Problemet er at det er umulig å finne kjøtt basert på bare gras i vanlige butikker. Vi har et landbruk der det gjelder å produsere fort, mye og billig. Det er ikke bøndenes feil. De er blitt presset til å godta systemet med industriell volumproduksjon. Noen driver likevel med dyrehold og planter på naturens premisser. Vi risikerer at det er de som blir borte med Klimakur 2030. Da blir vi enda mer sårbare.

Ifølge klimakuren skal vi spise mer fisk. Betyr det mer laks fra oppdrett? Norges svar på megafjøsene vi får importkjøtt fra. Myndighetene anbefaler mer kylling, en kjøttproduksjon helt løsrevet fra naturgrunnlag og landskap. Da jeg forsto det, sluttet jeg med kylling nesten før jeg hadde begynt. Men jeg kan ikke kalle dem som spiser kylling for trassige barn. Det er arrogant å tro at vi aldri tar feil.

Klimakrisen er her, som en del av en større krise der økosystemene svikter fordi vi har sluttet å samarbeide med dem. Vi har ikke tid til å harselere og moralisere over hverandres smaksløker, men må begynne å snakke sammen om livsformer og forbruk. Databruk, reisemønstre, boformer, moteindustri, matindustri.

Lokalsamfunnet er et bra utgangspunkt: Hva kan vi dyrke og spise her jeg bor? Hvem skal bestemme over maten og hvem skal tjene på den? Hvilke tradisjoner er verdt å ta vare på og hva skal vi prøve ut? Hvordan kan vi bli mindre sårbare og mer selvforsynte lokalt? Kokebokforfattere, bønder, kjøttspisere, jegere og veganere, vi må lytte til hverandre og snakke om hvordan vi kan gjenopprette den økologiske balansen.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Miljøkriminalitet av Miljødepartementet