Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvem skal tjene på pandemien?

Hvem skriver manus for livet etter korona? Noen begynte å drømme om en grønnere, snillere og mer rettferdig verden, nå når vi likevel må restarte. Andre legger strategier før vi er kvitt brakkesyka.

Ikke grønnere: De offentlige utvalgene som skal vurdere koronakrisa i Norge, vil ikke legge opp til et mer rettferdig og grønt Norge, skriver Nationens Kari Gåsvatn. Foto: Mostphotos
Ikke grønnere: De offentlige utvalgene som skal vurdere koronakrisa i Norge, vil ikke legge opp til et mer rettferdig og grønt Norge, skriver Nationens Kari Gåsvatn. Foto: Mostphotos

Det var naivt å tro at verden hadde lært: At folk med lav lønn er samfunnets helter, at markedet svikter i kriser, at vi trenger en stat som ordner opp, at små, oversiktlige kommuner, sykehus og andre enheter er best på smittevern og fleksibilitet, at langreiste verdikjeder er skjøre, at masseturismen er lite robust, at vi må breie oss mindre i skjør natur.

Slik kan vi ramse opp, men heltene blir ikke lønnsvinnere neste gang heller. Det settes ikke bom for cruiseskip og annen miljøbelastende turisme. Sentraliserte sykehus, store omsorgsgettoer og annen sentralisering blir ikke stanset. Landskap ofres for kortsiktig profitt, under merkelappen grønt skifte.

«Det er lett å bli autoritetstro også på andre områder enn håndvask.»

De offentlige utvalgene som skal vurdere koronakrisa i Norge, vil ikke legge opp til et mer rettferdig og grønt Norge. Maten skal fortsatt tilpasses den globaliseringsmodellen som nå har demonstrert sin udugelighet. Norge vil fortsatt slutte seg til handelsavtaler som gir oss mer av et system som undergraver en bærekraftig verden.

Yara selger sammen med statsministeren fortellingen om humanitær hjelp til småbønder i Afrika. Med å dele ut kunstgjødsel for mer produktivt landbruk, selger konsernet sin egen forretningsmodell. En modell som ikke greier å produsere bærekraftig og heller ikke mette dem som sulter.

Den tyske Heinrich Böll-stiftelsen minnet nylig om at problemet ikke er mangel på mat i fattige land, men stengte markeder og mangel på penger til å kjøpe mat for. Det stemmer at mat råtner før den når forbrukeren i Afrika, men pandemien har demonstrert at det samme skjer i den rike del av verden. Det er voksende matkøer både i USA og Europa, samtidig som store mengder melk blir tømt ut og grønnsaker graves ned.

Et system som må destruere mat i en krise, er ikke effektivt og produktivt. Stadig flere snakker nå om behovet for agro-økologisk landbruk og lokale kretsløp for å sikre folk mat. Lokale frøbanker gir både mat og matsuverenitet, men lite profitt for agrarkonserner.

Også i Norge går folk sultne til sengs. Bedrifter som selger luksus og strør om seg med utbytter, får statlige hjelpepakker. Arbeidsledige i Nav-kø må få hjelpepakker fra Frelsesarmeen.

Systemer som omtales som robuste og lønnsomme, viser seg å være korthus. Likevel skal korthusene gjenoppbygges, og folket skal roes ned. Den som har nok med å konsumere, stiller ikke kritiske spørsmål. Når bedriftene har fått sin kontantstøtte og skattelette, må offentlige budsjetter i kommuner skjære ned. Er det en del av manus?

Annonse

Et gjengangerspørsmål har vært om det blir gjort for mye for å redde liv, på bekostning av økonomien. Hvorfor spør vi ikke om det er økonomien som er feil, når den er designet for urettferdighet og rovdrift på naturen, i Norge og i verden, men ikke for å takle kriser.

Første gang jeg skrev om korona, på den tida da alt ble stengt, hadde jeg et spørsmål i teksten, om hvem som posisjonerer seg for å tjene på krisa. Eller noe sånt. Jeg strøk setningen, det var ikke plass for å utdype. I bakhodet hadde jeg Naomi Kleins teori og bok om «Sjokkdoktrinen».

Kanskje var jeg også litt redd setningen var upassende, med massebegravelser i mange land som bakteppe. Ville setningen framstå som litt konspiratorisk? Det er blitt en hersketeknikk å sette merkelappen «konspirasjon» på alt som ikke samsvarer med myndighetene og flertallets autoriserte versjon.

Vi har fulgt regjeringens råd, vasket hender, holdt avstand og holdt oss hjemme fordi det er gammel, fornuftig kunnskap. Nå må vi ikke kortslutte og tolke alt fra myndighetene som klokt. Det er lett å bli autoritetstro også på andre områder enn håndvask. Bli underdanig og slutte å stille spørsmål rundt den offisielle fortellingen om krisa.

For et par uker siden fikk jeg den kanadiske journalisten og aktivisten Naomi Klein på radaren igjen, i en artikkel av filosofen Jon Hellesnes i Klassekampen. Han skrev om det jeg strøk i mars: De store konsernene og andre eliter som vet hvordan de skal utnytte en krise til å skape verden i sitt bilde og tjene penger på den.

Hellesnes mener (som meg) at koronapandemien har gitt boka «Sjokkdoktrinen» ny aktualitet. Min utgave står i ei bokhylle i Berlin, men jeg siterer hans kortversjon: «Boka handlar om mektige menns politisk-økonomiske sjokkterapi. Metoden inneber å utnytte perioden under og like etter ein naturkatastrofe, ein pandemi, eit terroråtak eller ei tilsvarande destruktiv storhending. Då har sjokk og forvirring … ført til ei mellombels handlingslamming. Mens dei normale institusjonane er delvis ute av funksjon, går kreative, mektige menn i gang med å omskipe samfunnet fra grunnen av.»

Vi risikerer å våkne i et nyliberalt helvete. Det må ikke gå slik. Hellesnes minner om menneskelige ressurser, motstandskraft og dugnadsinnsats hos vanlige folk.

Omtrent samtidig dukker det opp en lenke til en ny artikkel av Naomi Klein. Hun advarer om at store nettselskaper posisjonerer seg som nødvendige for å beskytte folkehelsa. Er det demokratisk å overlate våre data til Google, Amazon og Apple? «Screen New Deal» kan også bli en ubehagelig oppvåkning. Telekommunikasjon har vært en velsignelse under pandemien, men ikke alt kan løses med teknologi, og i hvert fall ikke uten demokratisk innsyn og kontroll.

Restarten krever årvåkenhet. Det gjelder å være på vakt når noen vil snakke om noe annet. Vi må lytte til det som ikke blir sagt.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Politikere på scenen