Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hva slags jordbruk skal vi ha?

Sylvi Listhaug sammenlignet bønder med en kirkegård da hun ble landbruksminister. Det er Listhaug-modellen som er gått ut på dato.

Flere kalver: Sylvi Listhaug fjernet flere strukturbegrensninger og drev størrelsen på gårdsbruk opp. Foto: Hans Bårdsgård
Flere kalver: Sylvi Listhaug fjernet flere strukturbegrensninger og drev størrelsen på gårdsbruk opp. Foto: Hans Bårdsgård

Listhaugs oppskrift var å slippe bonden fri. Men stordrift og økte kvotetak har ikke hjulpet. Nå strever også de som fikk frihet. Det skulle lønne seg å bli stor, på andre bønders bekostning. Men det lønner seg ikke for noen lenger. Bønder flest må løpe enda fortere og skaffe seg enda mer gjeld.

Da er det en systemfeil. Den startet ikke med Listhaug. Hun bare multipliserte den vinn-eller-forsvinn-modellen som har vært mantra i hele den industrialiserte verden i mange tiår. Også i Norge er systemet basert på at et visst antall bønder forsvinner hvert år. Modellen har gitt et landbruk løsrevet fra lokalsamfunn og landskap. Den fremmedgjør jorda for bonden og maten for oss andre. Vi trenger flere bønder, men systemet gir oss færre, og de fleste taper.

Bondelagsleder i Vestland, Anders Felde, forteller om bønder som gråter i telefonen fordi de ikke greier å betale regningene. Det er som et ekko fra andre europeiske land. Frankrike har bølger av selvmord blant bønder. Tyske bønder tar også sitt liv fordi kostnadene er større enn inntekta.

Vinnerne er de som tjener penger på bønder, på begge sider av åker og fjøs. Regningene kommer fra noen. Alle vil ha en bit av bonden. Mat er en lønnsom og sikker næring, for matkjeder, foredlingsindustri, maskin-, gjødsel- og annen kjemi-industri, transport, jordutleie, banken. Hvorfor er det ikke lønnsomt for bonden? Uansett hvor effektiv hun er.

Systemfeilen tilsløres med tåkeprat fra alle som vil fortsette som før, ofte også landbrukets aktører og ledere. Vi bidrar egentlig alle til å tilsløre når vi godtar falske og uklare fortellinger fra input-industri, matindustri, matvarekjeder og politikere.

Men fortellingene slår sprekker. Folk forstår etter hvert at industrimodellen er feilslått over alt og undergraver naturverdier og lokalsamfunn. Pandemien har vist oss hvor sårbare vi er når bøndene forsvinner. Selv om statsminister Solberg flåser det bort med å snakke om smågodt.

Annonse

Det er nå bøndene må gripe muligheten til å kreve systemendring, ikke bare bremse farten på en vei i feil retning. Bønder og politikere må slutte å tenke på folk flest som bare forbrukere. Vi er først og fremst samfunnsborgere, som ønsker kortreist mat og kulturlandskap der artsmangfoldet trives i stedet for å havne på rødlista. Stadig flere vil betale det ekte mat koster.

"Bøndene må kreve systemendring, ikke bare bremse farten på en vei i feil retning."

Norge trenger en jordbrukspolitikk som tar utgangspunkt i de landskapene vi har. Mens jeg skriver denne teksten, leser jeg i boka “Der villgraset gror” av biolog og spesialpedagog Marie Aukrust. Boka formidler en dyp kjærlighet til fjell, utmark og alt som gror. Den er et stillferdig, men kraftfullt og kunnskapsrikt forsvar for naturen og det allsidige familiejordbruket. Med kyr, sauer og geiter på utmarksbeite. Uten import av kraftfôr, med mer selvforsyning. Med verneverdige husdyrraser i stedet for høytytende superdyr. “Sjølv om mjølkeforbruket går ned, kan ein da ha fleire mjølkekyr, fleire kalvar og kviger”.

Aukrust minner om at Norge har 39 nasjonale husdyrraser, 28 av dem bevaringsverdige. De kan gi 3500-4000 kilo melk om de får bare grovfôr. “Gamle kurasar er små og lette, ei dølaku vog gjennomsnittlig 350 kilo på byrjinga av 1900-tallet. Dei kjem godt fram i ulendt terreng, trakkar lettare, veks saktare og treng mindre fôr gjennom vinteren enn NRF-kua, som veg omkring 550 kilo. Dei vel og andre vegetasjonstypar og beiteplanter, som er gunstig for artsmangfoldet”.

Slik kunne jeg ta eksempel for eksempel fra boka, på de verdiene som er der som alternativ til industri-modellens ensretting og monokulturer. Mange bønder driver også i dag på tvers. De tar vare på gamle husdyrraser, kornsorter og planter som passer i norsk natur og klima, de driver regenerativt, økologisk og agro-økologisk, ofte med flere typer dyr og vekster på samme bruk. Slike bønder viser at det er mulig å gjøre det annerledes.

Mangfoldet av driftsformer går ofte under radaren, bortsett fra når de blir trukket fram i reportasjer som kuriositet. Men det er mangfoldet Norge må orientere seg mot, som alternativ til den utdaterte oppskrifta. I kjølvannet av bondeopprøret må politikerne tenke ut nye modeller for støtte til et landbruk på naturens premisser, et landbruk som er bra for husdyr, insekter, planter og artsmangfold, for lokalsamfunn og verdikjeder.

Norge har brukt milliarder på pandemien. Da kan vi også bruke penger på å betale bønder slik at de kan ivareta mat-beredskapen og naturverdiene. Det er ikke gammeldags, men framtidsrettet. Listhaug får bruke kirkegården som metafor på andre områder.

Neste artikkel

2021 - et viktig år for internasjonal landbrukspolitikk