Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hva om matbutikken blir tom?

Vi kan ironisere over primitiv pandemi-hamstring, men reaksjonen er logisk. Vi greier oss ikke uten mat, det er smart å ha et lager.

Smart å ha: Kjøkkenhager (her hos hotellfamilien Storaas) gir både agronomi og matsikkerhet til folket. Foto: Mariann Tvete
Smart å ha: Kjøkkenhager (her hos hotellfamilien Storaas) gir både agronomi og matsikkerhet til folket. Foto: Mariann Tvete

Forsyningslinjene ble ikke slått ut denne gangen. Det er bra, for et land som importerer langt over halvparten av det vi spiser og fire ganger så mye som for 20 år siden. Det er sårbart. Folk flest forstår det. Derfor er flere blitt opptatt av kortreist mat og norsk selvforsyning.

Beredskap er mer enn respiratorer og intensivsykepleiere, og selv der svikter det. Neste pandemi kan bli av en annen type, mer smittsom. Naturkatastrofe, klimaendring, vulkanutbrudd og rovdrift på naturressurser kan føre til matkrise. Ved ekstremtørke kloden rundt stanser forsyningene utenfra.

Krig og terror kan også stenge alle linjer, selv innad i landet. Det hjelper ikke at maten er merket med “Nyt Norge” dersom distribusjonen er basert på et stort sentrallager. Med en lang strømstans og uten tilgang på annet drivstoff står vi der med ei trillebår. Vi håper at det aldri blir slik, men hvordan vil vi greie oss dersom det verste skjer?

Under krigen dyrket folk poteter og grønnsaker på hvert ledige areal. Ville vi få til det i dag? Når vi ikke kan google dyrking av poteter?

I Valdres har Barbro og Anders Nordrum bygd opp konseptet beredskapshage, som folkeopplysning. Etter en reise i Russland der datteren Maria bodde, ble de inspirert av datsja-bevegelsen og har i flere år laget bloggen datsja.no, med gode råd og utveksling av erfaring med dyrking. Nå har de tre sammen skrevet boka “Beredskapshagen”, der de steg for steg forteller hvordan plenen kan bli en frodig kjøkkenhage.

Hele Norge kan bli fullt av beredskapshager. Som forfatterne skriver så er slike hager en liten brikke i nasjonal matberedskap. Det er litt beskjedent sagt. I verdensmålestokk er det kjøkkenhager og annen småskala matproduksjon som geiter og bakgårdsgriser som metter mesteparten av folket, eller utgjør et nødvendig og næringsrikt tilskudd til kjøpematen.

Ungdom fra andre land i for eksempel Øst-Europa har ofte en selvfølgelig kunnskap om dyrking som mange nordmenn ikke har. De har på en måte dyrking i hendene. Norge har et kunnskapshull, som Beredskapshagen bidrar til å fylle. Boka er full av nyttig kunnskap og inspirasjon for både nybegynnere og mer erfarne dyrkere.

Annonse

Jeg observerer også at en ny generasjon norsk ungdom er nysgjerrige og godt orientert, mye mer enn da jeg var ung. De spør om vekstskifte, om hvilke planter som trives sammen og om hybridfrø. Aktørene i norsk landbruk må forberede seg på nye typer kritiske spørsmål fra den nye dyrkegenerasjonen.

"Aktørene i norsk landbruk må forberede seg på nye typer kritiske spørsmål fra den nye dyrkegenerasjonen."

Det er verken matmangel eller krisebevissthet som gjør at det står pallekarmer på annenhver plen mellom boligblokkene i Oslo. Kanskje ligger det likevel i bakhodet at det er lurt å kunne noen grunnleggende dyrkegrep. Beredskapshagen retter seg først og fremst til dem som har en plen eller tilsvarende areal å spa opp. Med plass til å bygge en jordkjeller for vinterlagring. Det er da jeg tenker “stakkars oss byfolk” som ikke har plass til jordkjeller og knapt nok plen.

Tenk om det blir tomt for mat i butikkene i Oslo. Hvor lenge ville vi overleve? En velfungerende, kompetent stat ville gjøre det som er mulig for å rasjonere og distribuere mat til befolkningen. Rettferdig fordeling av vaksiner er en lek i sammenligning med rettferdig fordeling av mat. I en slik situasjon ville myndighetene være glad for hver kjøkkenhage.

Nationen skrev nylig om inneklemte kommunale areal som feilaktig er oppført som jordbruksjord. Men er det så feil? Slike areal kan brukes som kommunens kjøkkenhage. Folk kunne få mulighet til å prøve seg og få dyrkekompetanse i hendene. I neste omgang kan slike “unyttige” areal bli en del av beredskapen. Selv om de verste hendelsene forhåpentligvis aldri kommer, så er natur- og klimakrisa uansett så påtrengende at vestlig livsstil må legges om. For barn kan det være like eksotisk å dyrke rips, reddiker og rødbeter i nabolaget som å ligge på en fjern strand.

Bønder ville greie seg bedre enn folk flest, men også bønder flest ville få store problem i en krise uten strøm og drivstoff og uten langreist fôr, frø og arbeidskraft. Hvor godt er norske grender og bydeler forberedt på en krise? Hvilke ressurser finnes for selvberging her vi bor?

Rundt i Europa etableres ernæringsråd eller matråd for å diskutere slike spørsmål. Arbeidsmåten er ulik, men felles for slike matråd er at de er forum for sivilsamfunnet og grasrota, og et bidrag til beredskap. Matråd kan være møteplass for ulike samfunnsgrupper og bidra til bevissthet om lokale ressurser som matjord. Bønder kan gi viktige innspill til en lokal matstrategi: Hvor mye kan produseres og omsettes lokalt?

Hvert eneste lille areal i ei bygd, ei grend eller en bydel er egentlig en beredskapshage.

Neste artikkel

Mindre jord, mer import