Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Høyres spin-fortellinger om Sp

Rødgrønne partier hakker på hverandre. Høyre hakker på Senterpartiet.

Fra folkedypet: Markeringer som her, mot stenging av fødetilbodet i Kristiansund, er ikke Sp-ledelsens påfunn, skriver Nationens spaltist. Foto: Privat
Fra folkedypet: Markeringer som her, mot stenging av fødetilbodet i Kristiansund, er ikke Sp-ledelsens påfunn, skriver Nationens spaltist. Foto: Privat

Partier flest lager seg en fortelling. Noen ganger er de mer opptatt av å fortelle om konkurrenten enn å fortelle om seg selv. Høyre er blitt svært så opptatt av å fortelle hvem Sp er.

Partiet fortsetter å be Sp “skifte side”. Den nye varianten er å skremme med partileder Slagsvold Vedum: En farlig populist som bruker splittende retorikk, spiller på følelser og setter by og distrikt opp mot hverandre.

En typisk spin-fortelling som fenger innad i Høyre, men ellers ble en flopp. Nå er fortellingen endret igjen: Sp var bra før, og kan bli det igjen ved å støtte “borgerlig fellesgods”. Høyres Hårek Elvenes lovpriser (i Nationen) Borten-regjeringen, da Sp var med på gode reformer. Det vil sikkert komme flere varianter fram til valget om å “finne veien tilbake til sitt opprinnelige politiske fellesskap”.

I Høyres fortelling har Sp en “elite” som er i utakt med egne velgerne. Det er en fortelling der det aldri har vært noe distriktsopprør, kystopprør eller bunads-gerilja, ingen bred protest mot sentralisering, nedlegging av helse- og utdanningstilbud og andre tjenester og arbeidsplasser. I Høyres fortelling er også Frp borte, selv om Frp har vært nødvendig støttespiller for nedbyggingen av distriktene. KrFs indre kamp om veivalg eksisterer ikke.

I virkeligheten preger distriktsopprøret hele den politiske opposisjonen. Det er ikke spredt misnøye og sutring som Sp spiller på, slik Høyre framstiller det. Dypest sett er det landet rundt et demokratisk opprør mot nyliberalismens grep om Norge. Nok er nok. Det er ikke noe Sp har funnet på.

Høyre forteller ikke noe om hvordan de selv har endret seg. Forløper for Bortens regjering var Lyng-regjeringen. I 1963 oppdaget jeg at politikk er spennende, mens jeg satt krøpet opp i en grønn lenestol og fulgte med i radioen på avstemningen da Gerhardsen-regjeringen ble felt i Kings Bay-saken. Det var før vi hadde tv.

Annonse

Jeg tror mine foreldre heiet likt på KrF, Venstre og Senterpartiet, men også Høyre ble oppfattet som et parti det gikk an å samarbeide med, den gangen. Det var Ap som da ble oppfattet som sentraliserings-partiet, ikke John Lyngs og Sjur Lindebrækkes Høyre. Det var stort engasjement hjemme hos oss. Jeg forsto at det er viktig demokratisk å kunne bytte regjering.

Borten-regjeringen gjennomførte viktige reformer. Elvenes trekker fram folketrygden og pressestøtten, men unnlater å nevne den første offentlighetsloven, som jeg tror Per Borten var ekstra stolt over å ha vært pådriver for og fikk vedtatt (jeg intervjuet ham da han fylte 80). Sp har kanskje ikke forlatt så mye av det som var “borgerlig fellesgods” den gangen. Det er vel Høyre som har endret seg mest.

Slik Borten-regjeringen sto for demokratisering den gangen, er Sp og de andre rødgrønne partiene nå målbærer for et nytt demokratisk prosjekt, nå når Høyre er blitt sentraliseringspartiet. Det er fortsatt usikkert om Sp eller andre partier greier å forme protesten til konkrete politiske grep som gjør en forskjell. Ingen rødgrønne partier greier det alene, ikke engang Sp som har vokst seg så stort. Det er heller ingen garanti for at Sp og Ap blir store nok til å danne regjering alene.

Nye tider - uten Høyre

"Slik Borten-regjeringen sto for demokratisering, er Sp og de andre rødgrønne partiene målbærer for et nytt demokratisk prosjekt."

Det er taktikkeri og spin også på rødgrønn side, men det må ikke bli så dominerende at partiene glemmer at veldig mange håper på en ny regjering med en ny politikk til høsten. En motvekt mot sentralisering, privatisering og utarming av lokalsamfunn. Risikoen nå er at det ikke blir noen ny regjering fordi velgerne ikke vet hva opposisjonen konkret vil gjøre. Og fordi (mange) rødgrønne hakker på hverandre.

Denne teksten begynte med at jeg la tre ark foran meg. På et av arkene skrev jeg hva alle rødgrønne partier kunne være enige om, konkret. Det var nokså mye. På det neste arket skrev jeg forslag til hva Norge kan leve av etter olja. Også det arket ble fullt. Tredje arket var for forslag til klimatiltak som folk flest forstår hvordan virker og som derfor vil få oppslutning.

Teksten ble helt annerledes da jeg satte meg ved pc-en, men partiene kan få ideen. Deres ark er sikkert mindre tomme enn mine i utgangspunktet. Så kan de møtes og se hvor mange forslag som er felles. Når det gjelder klima, kunne arket egentlig sendes ut til folk flest for å hente inn ideer. God klimapolitikk er avhengig av forankring, at folk har eierskap til den. Det har vi ikke nå.

Klima- og miljøpolitikk kan ikke være noe teknokratisk som kommer fra toppen. Det samme gjelder for distrikts-, fiske- og landbrukspolitikk. Derfor er den berømte kaffekoppen så viktig del av demokratiet. Det kan være forklaringen på at Sp er blitt så stort.

Neste artikkel

Ny regjering må redde fastlegeordningen