Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Grasplen er en grønn ørken

Gras er statussymbol som plen. Men nedvurdert og forsømt som karbonlager og matsikkerhet.

Plen: Ingen kan sitte og sole seg på en monokulturell plen og anklage landbruket for ikke å ta hensyn til artsmangfoldet, skriver Kari Gåsvatn. Illustrasjonsfoto: Mostphotos
Plen: Ingen kan sitte og sole seg på en monokulturell plen og anklage landbruket for ikke å ta hensyn til artsmangfoldet, skriver Kari Gåsvatn. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

I USA dekker grasplener et like stort område som halvparten av Norges samlede areal, ifølge biolog og insektforsker Anne Sverdrup-Thygeson. Gras i form av plen er en vekstbransje. Ifølge A-magasinet selges det bare i Norge 115.000 grasklippere hvert år. Globalt utgjør plen-industrien, med klippere, frø og gjødsel, 161 milliarder kroner, og det var i 2019, før pandemien.

Folk ligger våkne og tenker på hvordan de kan få like fin plen som naboen. Da er de lett bytte for reklamens lovnader. I boka “På naturens skuldre” forteller Sverdrup-Thygeson om en biltur gjennom et tørkerammet California. Et firma reklamerte: “Er plenen din brun” Er gresset dødt? Mal det!”

Å spraymale tørkerammet gras for å gi en illusjon av natur er det ultimate eksempel på hvordan vi mennesker fjerner oss fra naturen. Veien dit går via en industrialisert plen. Ifølge boka bruker USA årlig 34.000 tonn sprøytemidler bare på plener: “Det reduserer og endrer den naturlige jordbunns-faunaen, som normalt ville ta jobben med å resirkulere døde planter til ny næring. Dermed må amerikanerne spe på med 41.000 tonn med syntetisk plengjødsel på toppen”.

For Sverdrup-Thygeson er plen en slags grønn asfalt, med svært begrenset biologisk mangfold. Hun etterlyser blomsterenger som alternativ til “ryddighetens estetikk”. Blomsterrike enger blir borte, nedbygd eller gjengrodd.

Jeg ser det rundt meg i nærområdet i Oslo. Der det før var frodige blomsterhager, er det nå nybygg med grasmatter rundt. Monokultur uten mat for humler, bier og andre insekter. Graset kunne like gjerne males grønt. Det trengs ikke så lenge vannsprederen kan pumpe rent drikkevann ut på plenen.

Det kalles grasareal, samme ord som brukes i landbruket. Hva er gras? Også i landbruket er gras ofte gjødslet monokultur. Andre ganger er det beite- eller slåttemark med et mangfold av grasarter og urter. Utmarka er en uendelighet av gras og blomster, men bare dersom beitedyr hindrer at busker og kratt overtar.

«Der det før var frodige blomsterhager, er det nå nybygg med grasmatter rundt.»

Monokulturer

Gras og blomster omdannes til mat av drøvtyggere. Melk, yoghurt, ost, rømme, fløte, kjøtt. Samtidig som karbon lagres i jorda i stedet for å hopes opp i atmosfæren. Gras er karbonlagring og matsikkerhet i samme pakke. Gras i ulike varianter vokser over alt der det slipper til, selv i fjellet langt over tregrensa.

Annonse

Slikt gras kan ikke pyntes med ord som innovasjon og digitalisering. Er det derfor det ikke teller som verdiskaping? I motsetning til byens industrielle grasmatter. Villgraset er naturens egen innovasjon, men usynliggjøres i klimaregnskapet. Vi ser ikke lenger forskjell på grønt og grønt. Eksemplet med å male graset, er ekstremt, men samtidig en slags overskrift over hele klimadebatten.

Vi mennesker lider av planteblindhet, som Sverdrup-Thygeson skriver, en manglende evne til å se våre klorofyllfylte fjerne slektninger. Fordi vi ikke ser, ødelegger vi rikdommen som evolusjonen har gitt oss.

Det skjer umerkelig. Shifting baseline. I boka finner jeg en god norsk oversettelse: Endringsblindhet. Vi lever så kort og tenker det er nok natur å ta av, til vi oppdager at vi har saget av greina vi sitter på. Naturens gavmildhet og fantastiske evner blir ofret for kortsiktig profitt.

Da grasplen ble status for et par hundre år siden, var artsrikdommen i slåtte- og beitemark intakt. Nå må vi tenke annerledes, før vi alle sitter der med grønnmalt plen. Vi trenger varierte jordbrukslandskap, med plass for blomsterenger og gamle trær.

Et eksempel fra Sveits i boka: Bønder sådde striper med blomster langs hveteåkeren og fikk 60 prosent mindre skade fra kornbladbiller, et alvorlig skadedyr på hvete. Billenes naturlige fiender hadde fått et sted å leve.

Utallige eksempler illustrerer naturens egen evne til kontroll med ugras og skadedyr. Vi må lære mer om hvordan naturen hjelper oss og bli mer skeptiske til den mektige input-industriens løsninger. Kunstgjødsel og sprøytegift er til lite hjelp dersom vi vil ha noe annet enn monokultur, enten graset er plen eller beite.

Sverdrup-Thygesons bok er et oppkomme av eksempler på at naturen er smart, dersom den får lov. Mye er tapt, men noe kan bevares, dersom vi lærer å begrense oss og lærer av naturens måte å gjøre ting på. Det gjelder på mange områder, men ikke minst når det gjelder matproduksjon.

Ingen kan sitte og sole seg på en monokulturell plen og anklage landbruket for ikke å ta hensyn til artsmangfoldet. Men det er større håp for en plen enn for betong og asfalt. En plen kan graves opp og bli Edens hage, eller i hvert fall en liten potetåker. Det er vanskeligere å grave opp en motorvei.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hvem skal fortelle hva som skjer i nord?