Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Glyfosat som popkunst

Billedkunst kan åpne for nye blikk på politiske spørsmål.

Roundup som popart: Kirsten Stolle, Fast Action Roundup, 2019. Bildet gjengis med tillatelse fra kunstneren og NOME, Berlin.
Roundup som popart: Kirsten Stolle, Fast Action Roundup, 2019. Bildet gjengis med tillatelse fra kunstneren og NOME, Berlin.

Den amerikanske kunstneren Kirsten Stolle har i vinter vist utstillingen «Pesticide pop» i Berlin. Når Roundup glitrer i reklamespråkets farger, blir det enda mer tydelig hvor absurd pesticid-landbruket er.

Det blir også tydelig at Bayer-Monsanto og de andre agrarselskapenes agenda er å tjene penger, ikke å hjelpe verden med å dyrke mat, slik de selv hevder. Stolle bruker konsernenes verdipapirer som utgangspunkt for bilder. Gamle verdipapirer synliggjør arven fra Zyklon-fabrikanten IG Farben, en forløper for tyske Bayer. Amerikanske Monsanto skapte Agent Orange for å drepe fiendens skoger i Vietnam.

Etter krigene satset begge selskapene på kjemi for landbruket. Nå er de fusjonert og har enda mer makt over såvarer og sprøytemidler. Glyfosat, kjent under merkenavnet Roundup, er verdens mest solgte ugrasmiddel og brukes også til tvangsmodning av korn. I USA har over 40.000 mennesker gått til sak fordi de mener de har fått kreft av glyfosat.

Vi trenger et politisk språk, men også kunstens språk.

Bayer forsvarte seg i helsides annonser i New York Times i fjor sommer: «There is no risk to public health from the application of glyphosate.» Det er ingen risiko for folkehelsa ved å bruke glyfosat. Kunstneren Stolle tar i en av sine bildeserier for seg påstanden i reklamen, knar, deler opp og dekonstruerer den, skriver inn sin egen research med rødpenn eller legger ordene i en haug som collage.

Hun manipulerer en annonse som forvrenger virkeligheten. Kunsten er et speil og her speiles agrarkonsernenes metoder. Kunstneren bruker annonser i flere arbeider, fra reklamesnutter fra 40- og 50-tallet til nye videoer fra nåtidens middagsbord.

Annonse

Kunstens språk har sine egne lover, men eksisterer ikke i et tomrom. De som har sett utstillingen i NOME galleri i Berlin, har referanser i en kritisk offentlighet. I Norge er det ingen tilsvarende kritikk av sprøytemidler. Det er i det hele tatt liten bevissthet om internasjonale agrarkonserners makt, over et milliardmarked, men også over fortellingen om landbruket. De har muskler til å kjøpe studier og påvirke godkjenningsorgan og politikere. Under rettssakene mot Bayer Monsanto i USA og i kampen for ny godkjenning av glyfosat i EU er det avslørt mye samrøre og slums med forskning.

I Tyskland er tilliten frynset til konsernene og de som skal kontrollere dem. Norge lener seg på det samme systemet, og har en naiv tiltro til det som kommer fra EUs instanser. Den norske tilliten er på mange måter et gode, men må den bety at vi også skal takke ja til pesticid-landbruket? Miljøorganisasjoner med hjerte for biologisk mangfold kan gjerne snakke mindre om ulv og mer om hva pesticider gjør med artsrikdommen.

Mange mener pesticider er nødvendig for økonomien. For et honning-produserende par i Brandenburg ble glyfosat ruin. Flere tonn honning ble uselgelig fordi den var forusenset med glyfosat fra nabobruk. Under siste Grüne Woche dumpet paret honningen foran landbruksdepartementet i Berlin, i protest mot en landbrukspolitikk som først og fremt betjener kjemikonsern som Bayer og BASF.

Slike historier er det mange av. Det er kamp mellom historier. Fortsatt spiser de fleste i verden seg mette uten produkter fra Bayer & Co. Kritiske journalister er svartelistet av Monsanto. Amerikanske Carey Gillam er en av dem selskapet har prøvd å sverte og frata troverdighet. Gillam har skrevet en tekst i katalogen til «Pesticide pop». Her viser hun til Rachel Carson, forfatter av den berømte boka «Silent Spring» (1962). «Den tause våren» satte spørsmål ved stoffet DDT som da var vidundermiddel i landbruket.

Naturen er blitt enda tausere i de 60 årene som er gått. Det skjer så umerkelig at vi knapt får det med oss, at fuglene, insektene og blomsterengene er borte. En varslet krise, det også. Glyfosat er sannsynligvis snart borte fra handelen i vår del av verden, men vi får ikke stoffet tilbake på Roundup-kanna. Giftstrategien i landbruket styrer måten å tenke på. En dag vil vi forstå at strategien var feil. Mennesket er en del av naturen, som Rachel Carson skriver, og vår krig mot naturen er nødvendigvis er krig mot mennesket selv.

Hvordan sette ord på kriser? Vi trenger et politisk språk, men også kunstens språk. Spillet Scrabble går ut på å lage ord av bokstavene som er til rådighet. Kunstneren Stolle inviterer til å delta i et «Bayer-Monsanto Scramble» på et ark. Det går det an å tolke som en tro på at kunst kan brukes som et språk mot avmakt.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Bikkja mi gjer aldri noko gale