Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Finnes det en rødgrønn fortelling?

Hva er oppskrifta på å hindre regjeringsskifte neste år? Svar: Å lure rød-grønne opposisjonspartier til å spre gift om hverandre.

Felles fortelling?: Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og Une Bastholm (MDG) i debatt under Arendalsuka 2020. Programleder Fredrik Solvang i bakgrunnen. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB
Felles fortelling?: Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og Une Bastholm (MDG) i debatt under Arendalsuka 2020. Programleder Fredrik Solvang i bakgrunnen. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB

For Solberg-regjeringen er det en drøm at Sp og MDG hakker på hverandre og bygger opp et gjensidig fiendebilde. Fortellinger begynner å leve sitt eget liv og reproduseres av både redaksjoner og politiske strateger.

Før var det vanlig å skremme med at Sp er blitt “sosialistisk”. Nå skremmes det med at Sp er blitt “reaksjonært”. Merkelapper avleder fra sviket mot økonomiske og geografiske utkanter, i byen og på bygda.

Det er ikke bare i politikken det lages fortellinger som lever sitt eget liv. Et eksempel er når industrilandbrukets profitører forteller at bonden må bruke gjødsel og sprøytemidler for å få større avling fordi det er for lite mat i verden. Selv om det er overproduksjon i vår del av verden og de fleste på kloden blir mett uten industrilandbruk. Det er fattigdom og krig som gir sult, ikke mangel på mat.

Vi må bli skarpere på å gjennomskue villedende fortellinger. Men vi skriver alle på vår versjon. Finnes det en rødgrønn fortelling?

Så langt har både Sp og Ap slengt igjen døra for MDG, som på sin side vil samarbeide med Ap og SV, men ikke tåler Sp og omtaler Sp som egoistisk og populistisk. Drammens varaordfører Ståle Sørensen (MDG) ser Sp som et problem på linje med Frp og mener Sp står på “motsatt side av MDG i så godt som alle saker” (Klassekampen).

Rødgrønne partier må tegne konturene av politikk for et anstendig Norge.

Hva med arbeidsliv, skatt, fordeling, sentralisering, velferd, privatisering, sykehuspolitikk, kommuneøkonomi, handelsavtaler, importvern, landbruk, selvforsyning, matsuverenitet, statens rolle? Det er bare å ramse opp saker der Sp står for det motsatte av Frp.

Så hvor står MDG? Kanskje har partiet bare kjøpt en historie med en fiktiv hovedfiende. Mens det tidligere blokkuavhengige partiet orienterer seg mot venstresida, får høyresida legge premissene for debatten.

Annonse

Heldigvis har populisme-begrepet fått tilbake til sin opprinnelige betydning. Et demokratisk opprør nedenfra. I Norge er opprøret rettet mot massiv sentralisering av utdanning, helse, politi og andre nødvendige samfunnsfunksjoner, og mot nedlegging av arbeidsplasser i landbruk, fiske og småbedrifter.

Sp har fanget opprøret. Men alle rødgrønne partier trengs for å snu utviklingen. De har hver sin styrke og kunne spille hverandre gode dersom de (noen av dem) ikke var så opptatt av å snakke hverandre ned.

De gule vestene i Frankrike ble først oppfattet som reaksjonær kamp for billig bensin, som en gjeng klimafornektere. Nå forstår vi at gule vester er et opprør mot urettferdighet. Distriktsopprør har ingen ting å gjøre med “selvgod egoisme”. God klimapolitikk er umulig uten rettferdighet og eierskap til tiltak.

Jeg begynte å tenke på de fiktive fiendene etter å ha lest en artikkel (i Klassekampen) av Olav Randen, geitebonde og forlegger. Han ser for seg at tre, fire eller fem partier (i dag ville han vel ha snakket om seks) i god tid før valget inngår samarbeid med hovedmål å gjøre Norge til et anstendig land.

Randen beskriver noen grunnkrav til anstendighet: Ikke slippe ut mer klimagass enn det som bindes i natur, ikke ødelegge matjord, produsere mer av maten på norske ressurser, la folk få velge hvor de vil bo og gi oss tilbake posten på hverdager. Landet skriker etter mer vedlikehold og selvforsyning, skriver han. Internasjonalt mener han vi trenger selvstendige land som samarbeider om nedrustning og at Norge må ta sin del av politiske og økologiske flyktninger.

Andre punkter kan føyes til: Et anstendig arbeidsliv. Revurdering av Mercosur. Og andre handelsavtaler som fører til mer utslipp og mindre selvforsyning. Rødgrønne partier må tegne konturer av en politikk for et anstendig land, før alle kvaliteter ved Norge er sentralisert, reformert og privatisert bort.

Rødgrønne partier kan stå sammen om en fortelling som tar husdyra, åkeren, fisken og foredlingen tilbake til lokalsamfunnet. Vi må få små håndverksbedrifter for mat og drikke og andre bedrifter forankret i lokale ressurser. Næringer som tåler epidemier og andre unntakstilstander, og fortellinger folk kjenner seg igjen i.

By og land er avhengig av hverandre. Opprør fra utkanten handler ikke om fiendskap, men om å bli hørt og tatt på alvor. Det trengs demokratiske system som gir folk mulighet til å forme hverdagen der de bor.

Partiene er selvsagt uenige, men må være uenige på en rausere måte enn i dag. De rødgrønne må lage sin egen fortelling, i stedet for å kjøpe andres.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Senterpartiets symbolpolitikk for distriktene