Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det er uansett industrikylling

Høna, hanen og egget hører sammen. Hos broiler-hybridene Ross og Hubbard er forbindelsen brutt. Er det god dyrevelferd?

 Foto: Kato Nykvist
Foto: Kato Nykvist

Høstens føljetong i Nationen har vært balladen om kylling-hybridene Ross 308 og Hubbard JA 787. Det som har manglet, er systemdebatt. Skal husdyr være prisgitt et industrielt samlebånd-system? Ikke engang dyrevernsorganisasjonene synes å ha problemer med selve systemet.

Det er godt mulig at dyrevelferden er litt bedre ivaretatt hos den ene enn hos den andre kyllingtypen, men de inngår begge i et industrielt system. Begge hybridene er avlet og trimmet for å vokse fort, den ene litt mer enn den andre. Begge er råstoff for en samlebåndsindustri. Ingen får leve et naturlig kyllingliv.

Dersom hun-kyllingene levde så lenge at de la egg, ville eggene være ubrukelige til videre produksjon både av slaktekylling og verpehøner. Hybrider er utviklet som en-generasjons-dyr i industriell matproduksjon.

Både Ross og Hubbard er løsrevet fra lokale ressurser og landskap. Det er en produksjon som ikke spør etter areal og jordsmonn der den er plassert. Dyra får noe norskprodusert kraftfôr, men legger også beslag på jord i andre land. De konkurrerer om menneskenes matfat.

Informasjon om hubbard og dyrevelferd i en Rema 1000-butikk. Foto: Sigurd Lein Hernes
Informasjon om hubbard og dyrevelferd i en Rema 1000-butikk. Foto: Sigurd Lein Hernes

Begge leveres av det globale fjørfe-firmaet Aviagen. Avlsmaterialet er ensrettet og produksjonen sentralisert. Det er et veldig sårbart system. Tenk om de få hybridene som dominerer, pådrar seg en sykdom. Bøndene har ikke noe de skal ha sagt. De er prisgitt systemet, avhengig av globale selskap som leverer avlsmateriale. På andre sida av fjøset står REMA 1000 og de andre matkjedene og beriker seg, mens de forteller halve historier om god dyrevelferd.

Folk flest har ikke annet valg enn å godta kjedenes informasjon og tilbud når de i full fart skal kjøpe noe til middag. Men jeg hører også mange snakke om økt ubehag når de står ved kyllingdisken og går forbi. Ikke fordi de ikke spiser kjøtt, men fordi de tenker på hva kyllingen spiser og hvordan den lever.

Å etablere alternativ til industrikylling er ikke gjort over natta, men det går altså an. Det forundrer meg at dyrevernsorganisasjoner ikke tar opp tråden.
Annonse

Finnes det alternativ? Industri-kyllingen er etablert nærmest som en nødvendighet i rike, vestlige land, en del av en naturlov om hva som er mulig og lønnsomt. Men i naturlovene hører hane, høne, egg og kylling sammen. Det er spesialiserte verpehøner og spesialiserte kjøttkyllinger som er naturstridig. Både kyllingen og verpehøna er avlet bort fra det som er artstypisk for høner.

Når jeg i det hele tatt våger å blande meg inn i debatten om kylling og dyrevelferd, er det fordi jeg de siste årene har fulgt med på hvordan mange tyske fjørfebønder har begynt å gjenopprette forbindelsen mellom høna, hanen, egget og kyllingen. Med utgangspunkt i gamle raser utvikler de kombihøner som gir både egg og kjøtt. Produktene er for lengst ute i (økologiske) butikker. Først kom de små eggene. Så kom kyllingfileter og kyllingboller. Hanekyllinger blir ikke drept, men får vokse opp, uten forvokste brystfileter. Prisen er høyere, men det er mat basert på et naturlig fjørfeliv.

En rekke lokale initiativ og sammenslutninger satser på kombihøner og har felles markedsføring mot forbrukerne. Mobile hønsehus eller andre løsninger sørger for å dyra får snappe opp mat fra gras og jord. Bøndene driver selv avlsarbeid, noe de får støtte til fra et eget selskap for avl. Når jeg kjøper egg eller kjøtt fra slike produsenter, betaler jeg samtidig et par cent til avlsarbeidet.

Bønder tar tilbake kontrollen fra globale selskap. Det er som regel kortreist vei til kundene. Alternative raser er også en mat-forsikring dersom de ensrettede hybridene skulle kollapse.

Å etablere alternativ til industrikylling er ikke gjort over natta, men det går altså an. Det forundrer meg at dyrevernsorganisasjoner ikke tar opp tråden. Dyrevernalliansen har med stor iver heiet på bytte fra Ross til Hubbard og bidrar samtidig til å legitimere at levende dyr er råstoff i industriell matproduksjon.

Det forundrer meg også at organiserte dyrevernere ikke engasjerer seg mer for å bevare leveområder for husdyr som faktisk går ute deler av året og spiser gras slik de er skapt for. Kyr, sauer, geit og reinsdyr. De konkurrerer ikke om menneskenes matfat, slik industri-kyllingen gjør.

Utegående husdyr bidrar til biologisk mangfold og karbonlagring i jorda. Det er ikke bare ville dyr og fugler som mister leveområder, men også husdyr som gjennom tusenvis av år har levd i samspill med naturen. De siste månedene har det vært opprørende å se hvordan gigantiske vindkraftanlegg og gruver fortrenger reinen fra sine beiter. Det blir stadig færre bruk med sau og geit, dyr som fortsatt får leve slik de er skapt for.

Husdyr som lever i naturen trenger dyrevern. I dag fortrenges de av det grønne skiftet og “neste industrieventyr”. Men det grønne skiftet krever at vi mennesker trekker oss tilbake, breier oss mindre, gir andre skapninger plass, fra insekt og fugler til kyr, sauer og rein. Det er en dyrevelferdsoppgave å slutte å ødelegge naturen, inkludert den naturen der husdyra hører hjemme. Dyrevern handler om mer enn kylling.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Storfe sto med møkk opp til buken – fant fem døde dyr som råtnet