Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Blomsterenga som beredskap

Beredskapen ligger i slåtteenga, ikke i å sikre fri flyt av varer. Artsrike kulturlandskap er livsforsikringen vi trenger nå. Blomsterenga er mer enn estetikk.

Blomstereng: Utfjøsbakken på Nedre Lehovd. Foto i boka «Folka og landskapet»: Jan Fekjan
Blomstereng: Utfjøsbakken på Nedre Lehovd. Foto i boka «Folka og landskapet»: Jan Fekjan

Barndommens blomstereng og andre artsrike landskap er skapt av arbeid for å skaffe mat. Gamle driftsmåter i landbruket var et samspill mellom vekster, dyr og mennesker. Samspillet forsvinner når naturbeite og slåttemark gror igjen, bygges ned under asfalt og betong eller drepes av turbolandbruket.

Når landskap skapt av gamle driftsformer likevel fortsatt finnes, er det takket være ildsjeler som sørger for skjøtsel av dem. Arvesølvprosjektet er et unikt samarbeid mellom fagbiologer og grunneiere. Nibio-forsker Ellen Svalheim har utviklet og vært leder for modellen. I boka «Folka og landskapet» forteller hun om arbeidet med å bevare artsrike landskap.

Med koronakrise og beredskapsdebatt som bakteppe må det være den viktigste boka på lang tid, med et perspektiv som viser hvilke økosystem som har sikret oss mat gjennom årtusener. Tråden går tilbake til uroksen som alt storfe på jorda stammer fra. Det biologiske mangfoldet er utviklet i samspill med store planteetere. Rikdommen av vakre blomster og idylliske landskap er utviklet som stabile økosystem, ikke fordi vi skal ha noe fint å se på.

For meg er boka også en bru til barndommens duftende orkideer som dekket bakkene der høyet ble tørket på marka og kyrne beitet på seinsommeren. Myrer og små skogteiger ble slått med ljå. Så seint som i min barndom var det bare grasmelk og høymelk.

Samspill: Sauebonde og lærer Tor Mosdøl med solblom, en rødlistet art som flere insekter er avhengig av. Solblom er avhengig av beiting på rett tidspunkt. Foto fra boka «Folka og landskapet»: Rune Sævre
Samspill: Sauebonde og lærer Tor Mosdøl med solblom, en rødlistet art som flere insekter er avhengig av. Solblom er avhengig av beiting på rett tidspunkt. Foto fra boka «Folka og landskapet»: Rune Sævre

Vi er vant til å høre om polarisering mellom grunneiere og biologer. I Arvesølvprosjektet har det vært dialog og samarbeid i mange år. Prinsippet er å lytte og lære, av folk som fortsatt kjenner brukshistorien i landskapet, fra den tida slåtteteiger og beiter hadde navn. Også språket formidler gammel overlevelseskunnskap.

I Svalheims bok blir vi kjent med folka som skjøtter kulturlandskapet, med driftsmåter som går på tvers av snevre oppfatninger av hva som er lønnsomt. De vedlikeholder gammel kulturmark som naturbeite, slåttemark, kystlyngheier og høstingsskog. Juvelene i landskapet, som Svalheim kaller det.

Annonse

Hva er miljø- og naturvern? Samarbeidet mellom biologer og bønder om bevaring av artsmangfoldet er lite framme i offentligheten. Men det er her det viktigste naturvernet foregår. Det er her beredskapen for framtida ligger. Svalheim minner om at robuste økosystem i den norske steinrøysa har fødd oss gjennom årtusen og kan gjøre det igjen.

Stabile økosystem i den norske steinrøysa har fødd oss gjennom årtusen og kan gjøre det igjen.

For det ligger små og store nøkler gjemt i artsmangfoldet i kulturmarka. Samspillet mellom artene er finstemt. Dersom en art utryddes, kan det få konsekvenser for andre arter i næringskjeden og vi blir mer sårbare. Det er denne sammenhengen som kommer fram også i rapportene fra FNs naturpanel, som advarer mot en økologisk kollaps.

Artsutryddelsen er en langt større krise enn korona. Selv med åpne transportveier må maten komme fra et sted. Økosystemene er ikke mindre truet i andre land. Svalheim kaller den glemselsbaserte tryggheten en livsløgn. Artsrikdommen i den gamle kulturmarka beskriver hun som en levende samling av verdifulle gener som kan bli til hjelp i framtida: Ville utgaver av kulturplanter som frukttrær, grønnsaker, ulike krydder- og medisinplanter og viktige utgangssorter for fôrplanter som gras- og kløverarter. En gullgruve, en genbank, som kan gjøre det mulig å utvikle robuste kulturplanter som tåler klimaendringene. Frø som ikke er tatt ut av miljøet der de hører hjemme, kan bety forskjellen på liv og død.

Veien er lang fra biologisk kunnskap til praktisk politikk, i et land der politikere knytter beredskap til framkommelighet for trailere. De glemmer at vi trenger mat også den dagen veien til sentrallageret er stengt.

Naturbeitemarka kan få en viktig rolle også i klimaregnskapet. Svalheims samtale med biologkollega Ann Norderhaug trekker tråder direkte til dagsaktuell debatt om bærekraftig mat og rødt kjøtt. Norderhaug viser til studier som peker på at gamle, åpne kulturmarker kan lagre mer karbon enn vi vet om. Hun mener vi ikke kommer utenom bruk av den store delen av landet som verken er pløyd eller gjødsla, men likevel gir mat til drøvtyggerne.

Da kan vi ikke ha kyr som er avlet slik at de sulter på naturbeite og er avhengige av kraftfôr. Dersom vi som forbrukere og samfunn vil bevare det som er igjen av biologisk mangfold, må vi betale for den typen mat og landbruk som ivaretar artsrikdommen og ikke overkjører blomsterenga.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Fallet i leveransane av mjølk bremsar opp