Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Beite berger biomangfoldet

Jeg hadde lest en spennende tysk bok om biodiversitet, og ville skrive om den, men tenkte at Nationen-leserne kanskje er lei av temaet. Så kom jeg hjem til Oslo og hørte miljøministeren i et par radiodebatter.

Triple win: Den tyske journalisten og forfatteren Tanja Busse ser for seg et Europa som igjen har store, artsrike areal der dyr beiter og med plass for sommerfugler, biller og andre insekter, bedre dyrevelferd og estetisk vakre landskap. Foto: Mostphotos
Triple win: Den tyske journalisten og forfatteren Tanja Busse ser for seg et Europa som igjen har store, artsrike areal der dyr beiter og med plass for sommerfugler, biller og andre insekter, bedre dyrevelferd og estetisk vakre landskap. Foto: Mostphotos

Sveinung Rotevatn snakket om å bevare hverdagsnaturen, og om å restaurere natur. I neste debatt forsvarte han sterk reduksjon i antall kyr for å presse klimautslippene ned. De to standpunktene går ikke i hop. Beitende drøvtyggere er nødvendige for å bygge opp igjen en artsrik natur og for karbonbinding.

Statsråden er slett ikke den eneste som plasserer natur, landbruk, artsmangfold og klima i hver sine atskilte rom. Med slik sektortenkning kan muligens klimautslippene gå ned, men vi risikerer å sitte igjen med monokulturer, gjengrodde landskap og masseutryddelse av arter.

Biologisk mangfold og bærekraftig landbruk er to sider av samme sak. Det er en grunntanke i boka «Das Sterben der anderen» av den prisbelønte og profilerte tyske miljø- og landbruksjournalisten Tanja Busse. De andres død, det er artene som forsvinner fra naturen.

Boka er et varmt forsvar for kua på beite. Eksemplet ku viser hvor meningsløst det er å betrakte klimaspørsmål og biodiversitet hver for seg, skriver Busse: Intensiv dyrking av soya ved hjelp av kunstgjødsel, sprøytemidler og som regel genmodifisering fortrenger artsmangfoldet, mens ekstensivt beitebruk gir livsrom for truede arter.

Forfatteren har selv prøvd å etablere et skogsbeite for kyr i et område som tilhører hennes foreldres landbrukseiendom, og stanget hodet i byråkratiske og juridiske murer. Å la kyr beite i en skog er ikke lov i Tyskland. Skog er skog, storfe ingen adgang. Etter reglene er ikke skogen lenger skog når ei ku spiser der.

Store industrianlegg berger ikke en eneste humle, grashoppe eller rødlistet plante.

Det er ikke bare norske myndigheter som mangler kunnskap om sammenhenger. Skogsbeite var det opprinnelige europeiske landskapet. Mellom-Europas naturlandskap ble så artsrike fordi mennesker, dyr og planter levde sammen i halvåpne beitelandskap. Den ugjennomtrengelige villmarka har sannsynligvis aldri vært der.

Derfor er det så viktig at naturvern ikke prøver å stenge mennesker ute, men skjer sammen med bønder og skogeiere, sier Bernd Gerken i boka. Han er selv naturverner, og har etter mye motstand faktisk fått gjennomslag for å etablere et skogsbeite, som i dag får mye ros som vellykket tiltak. Der går han tur sammen med forfatteren Tanja Busse. Underveis beundrer de en glinsende møkkabille. En av verdens truede arter. Møkkabiller er nødvendige for å bryte ned kuruka. Kuruka er nødvendig for at møkkabillene skal få mat.

Det er ikke «uberørt natur» som gir økt artsmangfold, men landskap med mennesker, dyr, insekter, fugler og planter. Busse ser for seg et Europa som igjen har store artsrike areal som henger sammen og der dyr beiter. Hun kaller det «triple win»: Sommerfugler, biller og andre insekter vil overleve, dyrevelferden vil bli bedre og estetisk vakre landskap komme til syne.

Annonse

Naturen kan bli restaurert til slik den var, for å bruke miljøstatsrådens ord, men det er ikke beitelandskap han snakker om. Landbrukets sentrale aktører tenker ofte heller ikke på det tradisjonelle og artsrike beitelandskapet når de snakker om kampen mot gjengroing. De bruker gjerne ordet «beite» som påheng i forsvaret av storfe, men rister på hodet av tanken om at antall dyr må tilpasses landskapet. Med kyr som yter mindre, greier seg med gras, holder landskapet åpent og bidrar til karbonlagring og bevaring av arter.

Spesialiseringen er ikke bra for artsmangfoldet. Hvert gårdsbruk, eller i hvert fall hver grend, trenger beitedyr, korn og grøntproduksjon. I Norge ville det være lettere å legge om til et artsvennlig landbruk enn i det tungrodde EU-systemet, men vi risikerer å komme bakpå. Karbonfangst i store industrianlegg er igjen på agendaen, men slike enorme tiltak berger ikke en eneste humle, grashoppe, sommerfugl eller rødlistet plante.

Også norske landbrukslandskap er blitt grønne ørkener, slik Tanja Busse beskriver ensformige tyske landskap med monokultur. Hun begynte på boka fordi hun ble sjokkert da hun forsto at hennes lille sønn aldri hadde hørt en grashoppe.

Da jeg leste boka i vinter, tenkte jeg at kapitlene om beiting er særlig aktuelle for norske lesere. Jeg hadde satt streker i margen mange steder, og nå en pandemi seinere stanser jeg ved noen avsnitt om infeksjon og smitte. Mennesker i områder med stort biomangfold synes å være bedre beskyttet mot infeksjoner som blir overført av parasitter.

Risikoen for å bli smittet for eksempel av sykdommen borreliose via flått er høyere i områder med lite artsmangfold. Et nordtysk naturvernområde ble undersøkt før det ble beitet der og så noen år seinere etter at storfe hadde beitet. Det viste seg at flått som sugde blod av dyra i området, ikke lenger overførte borreliose.

Tap av biodiversitet rammer ikke bare tilgangen til mat, men kan også gå direkte ut over helsa. Flere forskere er opptatt av en slik «dillution effect», en utvanningseffekt som beskytter mot å bli smittet av sykdom der det er stort artsmangfold. Her er det mye vi fortsatt ikke vet. Det vi vet er at der mangfoldet blir mindre, kan enkelte arter bli dominerende og gjøre stor skade. Barkbilleangrep i ensformig barskog er et typisk eksempel.

Vi vet at masseutryddelsen av arter er et resultat av driftsformer i industri og landbruk, av nedbygging, giftsprøyting, av vår brautende livsstil. Kanskje pandemien har lært oss at vi må breie oss mindre og trå mer varsomt. Mangfold trenger livsrom. Vår tilværelse hviler på mangfoldet, skriver Tanja Busse. De andres død kan bli vår egen dersom vi ikke legger om.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vi må se de usynlige bøndene