Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Angrepet på “Generasjon usynlig”

Eldre oppfattes som en stereotyp, grå masse. Under koronaen en grå masse som resten av samfunnet har ofret seg for.

En ressurs for landet: Godt voksne som Nina og Øyvind Lund (Asker Røde Kors) passer ikke i stereotypien om de brysomme eldre, skriver Nationens spaltist. Foto: Bård Bårdløkken
En ressurs for landet: Godt voksne som Nina og Øyvind Lund (Asker Røde Kors) passer ikke i stereotypien om de brysomme eldre, skriver Nationens spaltist. Foto: Bård Bårdløkken

Derfor kom det et massivt krav om at vaksinerte eldre ikke måtte få noen friheter før alle var vaksinert. Som det sto på lederplass i Dagsavisen: “.. ideelt burde ingen få sin frihet før alle får sin frihet.” Og videre at det blir “helt feil at de heldige skal betjenes av de uheldige”.

Så hvem er mest uheldig? Jeg hørte om en eldre dame i en østlig bydel i Oslo. Når naboer omtalte henne som diva, var det positivt ment. Hun var så elegant som bare en 85-åring kan være når hun går ut av blokkleiligheten. Divaen gikk jevnlig på jazzkonsert. Hun og mannen hadde delt lidenskapen for musikk. Hun fortsatte å gå på konsert gjennom 20 år som enke.

Men så kom koronaen og hun sluttet å gå ut. En dag ble hun funnet død, ikke av korona. Hun døde av ensomhet, mente en nabo. Det var sikkert flere grunner, hun var dårlig til beins, og hadde kanskje underliggende sykdom. Det ble en vond sirkel fordi hun ble sittende inne.

Divaen kom aldri til målstreken, for å bruke uttrykket som nå brukes om å vente på dem som blir vaksinert sist. Det vil si noen uker seinere enn de mest sårbare. De som har overlevd og blir vaksinert, blir en slags provokasjon. Spaltist Maryam Iqbal Tahir i Aftenposten: “Skal de eldre ligge på solsenger på Gran Canaria og drikke paraplydrinker, mens de unge fortsatt må leve under strenge restriksjoner? Er dette takken for å ha tatt del i dugnaden i solidaritet med risikogrupper?”

Jeg kunne fylle på med pinlige sitater av denne typen. Hvor kom den kollektive forargelsen mot eldre vaksinerte fra?

Det handler ikke om smittevern, og heller ikke om paraplydrinker. Jeg kjenner flere i generasjon 70 pluss som over ett år har vært utestengt fra treningssentre, fra nødvendig rehabilitering etter hjerneslag, nevrologisk sykdom og slikt. “De heldige”? Er det noen i det uvaksinerte B-laget (som de nå kalles) som vil bytte?

Et radioprogram i vinter tok opp at det er for få unge i politikken. Det kom også fram at eldre er underrepresentert. Valgforskeren trodde flere eldre ville ha ført til at andre saker ble prioritert, som helsepolitikk og innvandring. Underforstått: Gamle er mer fremmedfiendtlige. En stereotyp. Eldre flest er ikke Carl I Hagen, men står for hele spekteret av meninger om innvandring.

Annonse

Stereotypen dukker opp også når det gjelder klima. MDG-politikeren Nora Jungeilges Heyerdahl har etablert en fiktiv onkel som klimaskeptiker, i boka “OK - Boomer og andre ting du kan si til onkelen din om klima”. Vi har lenge hørt om “gamle tanter” med fastlåste, konservative meninger. Nå får tantene selskap av den teite onkelen som ikke forstår at han må stemme grønt. Det konstrueres en motsetning som ikke finnes. Flere veier fører til god klimapolitikk, men kamp mellom generasjoner er ingen vei. Det er bedre å lytte enn å ha en selvrettferdig diskusjon med en stråmann.

Talsperson for Grønn Ungdom, Hulda Holtvedt, sa til Klassekampen i mars: “Under pandemien har hundretusenvis av ungdom ofret seg for at de eldste skal overleve. Nå er det på tide å gjengjelde tjenesten”.

Jeg tar forbehold om at hun er feilsitert, men gnir meg i øynene. Som om det ikke ville ha vært noen pandemi dersom det ikke var for gamle og andre brysomt sårbare. Fra hvilket alderstrinn skal vi be om unnskyldning for å ha overlevd? Hva betyr det å “ofre noe tilbake”? I et pussig regnskap av pandemi og klima forsvinner tanter og onkler inn i en grå masse av kollektiv skyld. Også de som har levd grønt hele livet.

"Fra hvilket alderstrinn skal vi be om unnskyldning for å ha overlevd?"

Et samfunn uten alderdom, funksjonshemninger og kronisk sykdom kan virke forlokkende for unge politikere, spaltister og lederskribenter. Andre meningsdannere ønsker et samfunn uten folk med en annen hudfarge. Det er enklere å være ung og frisk enn gammel og syk. Den fortellingen som går nå om at (frisk) ungdom har ofret seg, passer ikke i et samfunn som kaller seg inkluderende.

Det går an å være sårbar og samtidig ha ekspertise på å takle en unntakstilstand. - Ingen har nevnt oss gjennom hele pandemien, vi har vært usynlige, som en venninne sa nylig. Hun har mange underliggende sykdommer, men bruker som pensjonist sin kompetanse på frivillige vakter for Kirkens SOS. Der har pågangen vært stor. Generasjonene stiller opp for hverandre, og gjør samfunnet mer robust.

Eldre defineres ofte bare som noen som trenger varme hender, eller som venter på en klem fra et barnebarn. Da kvinnen var “det annet kjønn” ble hun definert gjennom menn. Kan det være en tilsvarende mekanisme som forklarer den kollektive forargelsen nå? I det noen oppdaget at vaksinerte gamle, muligens, kunne gå på kafe et par uker før resten av folket. Kjenn din plass, ikke gå ut av rollen.

Det ble advart mot et parallellsamfunn. Vi skal “nyte fruktene av fellesinnsatsen sammen”, som det het i Dagsavisen. Hva betyr det? En felles fest en gang utpå sommeren, kanskje. Jeg tviler på at divaen ville blitt invitert, selv om hun hadde overlevd.

Neste artikkel

Ny regjering må redde fastlegeordningen