Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Alle visste hva sult var

Hvordan kjennes det å sulte? Vår norske bevissthet strekker til å sjekke matbutikkens åpningstider.

Sultens by: I bergstaden Røros var uår og fattigdom faste produsenter av hunger. Foto: Paul Kleiven / NTB/ NPK
Sultens by: I bergstaden Røros var uår og fattigdom faste produsenter av hunger. Foto: Paul Kleiven / NTB/ NPK

Heller ikke i vår del av verden har det alltid vært slik. Sist høst leste jeg om igjen Johan Falkbergets trilogi Christianus Sextus. Bøkene handler om drømmer, drama, håp, tro, kjærlighet, sorg, evig aktuelle tema i stor litteratur.

En rød tråd i verket er sult. Et fjernt tema i Norge i dag. I gruvesamfunnet på Røros på 1700-tallet var sult en integrert del av tilværelsen. Folk kjente igjen symptomene hos hverandre, når de klemte på magen for å døyve sulten, fikk kvalme, frost, hetetokter, svelget spytt, holdt seg for bringa, eller gulpet opp blod. Noen mistet forstanden av sult, andre døde.

Falkberget drev grundig research. Han forteller om 13 jämter som går over fjellet for å søke arbeid i gruvene. På norsk side kommer de til den avsides, men relativt velstående Gammelgården. Noen tiår tidligere ville bonden jaget bort jämter som ba om mat. Hans far og farfar var gravlagt med svenske kuler i kroppen. Nå tenker han ikke lenger på hevn. Folka på gården hadde selv sultet mens ufreden sto på. To vårer etter hverandre kom faren tomhendt tilbake fra Trondheim. Det var ikke korn å få for sølv der.

Bonden sier til sine døtre: “Fol fram mat åt dem. Kjøtt og tjukkmjølk!” Jämtene spiser seg mette. Men de har lang vei igjen. En av dem besvimer av sult når de kommer til Bergstaden. En svenske som bor der, byr på vassgraut og gråbeinsild. Stemningen blir løssluppen, men før maten folder alle hendene og ber hver for seg en bordbønn.

Tol Olofsson, den eldste, tenker på barnebarnet Gölin, og begynner på den lange hjemveien. I fjellet møter han Peder Monsen Rugelsjøen som er på jakt. Kerstin er hjemme med barnet i vogga. Kvelden før har hun tatt det siste melet og bakt fem leiver flatbrød. Peder har fått med seg en leiv som niste.

Da Peder får høre at den skrøpelige Tol vil gå helt til Sverige, spør han: “Du ha fil it smakt gusslåne hel idag du?” Tol svarer at ingen i gruva har spist på flere dager. Peder gir ham brødleiven. Tol spiser og lar ikke en eneste mjølså gå til spille. Men han sparer noe av leiven for å ta med til lille Gölin.

Den dagen skyter Peder to reinsdyr. Kerstin blir først irritert over at mannen har gitt bort nista si. Så blir de enige om at det kanskje var brødleiven som kom tilbake da det kom rein han kunne skyte.

Annonse

Var det en felles erfaring med sult som gjorde at mange strakk seg langt for å dele? Mat hadde en helt annen verdi enn i dag. Særlig korn og mel. Gudslånet. Brødet. “I bergmannens sinn kom kornet nest efter Guds ord; det var i den fattiges egn et sakrament!”

Ingen våget å spise seg helt mett. Når kobberprisen på verdensmarkedet gikk opp, ble det penger å kjøpe mat for, men det hjalp ikke når kornlagrene i Trondheim var tomme. Barken var flekket av trærne i området. Mel ble drøyet med barkemel.

Mange fikk helsa ødelagt i gruvene. Blind-Steffa har mistet synet i en ulykke, men må fortsette gruvearbeidet med sin skrøpelige hest. Han har også en bijobb som korsanger i kirken. En dag føyer han til en setning i den påbudte korbønnen: “Himmelske Fader, du må it gløm åv os me lite mat! Amen i Jesu navn!”

Slik de kanskje ber i gruvesamfunn som i dag leverer råstoff til våre dingser og biler?

Blind-Steffa så bedre enn noen, innover i mennesket og utover i evigheten. Han drømte om en bibel. Etter ti år har han spart nok til å kjøpe seg en. Han ser ikke å lese og kan heller ikke lese, for det var før folkeskolens tid. Andre leste for ham, folk som hadde plukket opp litt av lese- og skrivekunsten.

Lønna for gruvearbeid var ofte mat. Det var nedskrevet på bergskriverens kontor hvor mye den enkelte hadde til gode. Pitter hjulvakt har ikke noe til gode. Han tigger og ber for sine åtte barn hjemme, “leppene deres var grå av svelt”. Gruvedirektøren griper inn og ber om at Pitter får “En våg tysk rug og en våg Hedmark bygmel - for min regning!”

Bergstaden var et samfunn med forskjell på stand og status. Avstanden var likevel kort mellom arbeidere og eiere og andre sjefer. De gikk i samme kirke og på samme kro. Alle var i samme båt når kornlagrene var tomme. Terskelen for å ta ansvar er mindre når du må se den som sulter i øynene. Dagens direktører sitter ofte på andre sida av kloden og skalter og valter med anonyme, underbetalte arbeidere.

Fattigdom, uår og krig er årsak til sult nå som på 1700-tallet. Noen meldinger fra de siste ukene: 350 millioner i Asia går sultne på grunn av pandemien. Ti millioner afghanske barn kan dø av sult i år. I Tigray i Etiopia har 4,5 millioner akutt behov for mat. 16 - 17 millioner barn sulter. Lista kunne fylle spalta. Vi ser dem ikke og vet ikke hvordan det er å besvime av sult.

Smeden fra Jämtland og dattera fra Gammelgården skaffet seg ei ku. Drøvtyggere er også i dag livsviktige for å unngå sult i utallige familier rundt i verden.

Neste artikkel

Forhandlinger på overtid