Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi trenger et langsommere landbruk

Både bønder, dyr og folk vil tjene på De Grønnes jordbrukspolitikk.

Alarm: Kollapsen i seterdriften burde få alarmklokkene til å ringe, skriver Une Aina Bastholm. Disse kuene skal til seters i Valdres. Foto: Hilde Lysengen Havro
Alarm: Kollapsen i seterdriften burde få alarmklokkene til å ringe, skriver Une Aina Bastholm. Disse kuene skal til seters i Valdres. Foto: Hilde Lysengen Havro

Sommeren 2016 jobbet jeg på Jelsetra i Trollheimen. Jeg ville lære mer om den daglige drifta på en seter, om hva det krever å være bonde, og om hvordan jordbrukspolitikken påvirker produksjonen. Det var hardt arbeid fra morgen til kveld, og det var helt fantastisk.

Det er ikke så mange setre igjen i Norge. De siste tallene fra Landbruksdirektoratet viser at 742 enkeltsetre fikk tilskudd til drift i 2017. I 2008 var det 1.300 setre i drift. For et par generasjoner siden var det titusenvis.

Kollapsen i seterdriften burde få alarmklokkene til å ringe. Det er litt som med kanarifuglen i gruva. Utviklingen er et symptom på et landbruk som beveger seg i feil retning. Der driften løsrives fra lokale ressurser. Der produksjonspress, sentralisering og effektivitetsjag preger politikken. Der dagligvarekjedenes innbyrdes konkurranse om å levere billigst mulig mat undergraver verdien av arbeidsinnsatsen norske bønder legger ned hver dag. Der bærekraftig bruk av norske ressurser erstattes av importfôr fra utpint regnskogjord.

Hva er løsningen? Neppe enda flere husdyr og enda mer kjøttproduksjon. Det har vi allerede prøvd i flere tiår.

Vi har 400.000 flere beitedyr nå enn på slutten av 60-tallet. Produksjonen av kylling og svin har økt enda mer. Det samlede jordbruksarealet er omtrent det samme som på 60-tallet men 90 prosent av arealet brukes nå til å dyrke dyrefôr.

Mye av den jorda som er egnet til å dyrke produsere korn, poteter og grønnsaker, har blitt bygd ned og erstattet av dårligere matjord andre steder. Bruken av utmarksbeite har gått ned. Kulturlandskapet har grodd igjen og distriktslandbruket er blitt svekket. Midt oppi alt dette har kjøttforbruket nesten doblet seg.

"Med vår politikk ville selvforsyningen gått opp, vi ville tatt mer av landet i bruk og dermed hindret gjengroing, og norske bønder ville fått bedre økonomi."
Annonse

Mener vi alvor med å øke selvforsyningsgraden, redde kulturlandskapet og stanse nedbyggingen av matjord, må vi gjøre ting annerledes. Vi må dyrke mat til mennesker der vi kan. Vi må ha husdyr der jorda og klimaet ikke er egnet til å dyrke korn, frukt og grønt. Importen må ned. Beitetilskuddet må opp. Et sterkt distriktslandbruk er en forutsetning. Vi må dessuten gi matjorda et langt sterkere vern enn den har i dag.

Summen av en slik politikk er åpenbart redusert kjøttforbruk. Det vil være klok ressurs og arealforvaltning. På ett mål matjord kan vi produsere anslagsvis to tonn grønnsaker, 400 kilo korn, 90 kilo svinekjøtt eller 23 kilo storfekjøtt. Det er mer ressurseffektivt å bruke matjorda til å produsere mat direkte til mennesker enn å sende det gjennom en dyremage. Nibio har beregnet at vi potensielt kan femdoble både potet- og grønnsaksproduksjonen i Norge.

Å dyrke korn, frukt og grønt der det er mulig, skal alltid være det mest lønnsomme for bøndene. I dag har vi en subsidiepolitikk som gjør at det ofte lønner seg å satse på beitedyr i kornbygdene. Det svekker distriktsjordbruket, der grasproduksjonen fortrenges av gras dyrket på Østlandet. Det svekker selvforsyningen, fordi kornproduksjonen går ned. Det øker klimagassutslippene, fordi kjøttproduksjonen går opp og presser kjøttprisene nedover.

Hva nordmenn velger å legge på tallerkenen, er selvsagt ikke bøndenes ansvar. Skal nordmenn spise mer grønt og mindre kjøtt, må vi ha en politikk som legger til rette for det. En god start er å sette et politisk mål om å redusere kjøttforbruket, slik De Grønne har foreslått.

Og ja, det er fullt mulig å øke beitebruken (og styrke seterdriften) og kutte kjøttforbruket samtidig. Det er omtrent det som ville blitt resultatet hvis Stortinget hadde stemt for Miljøpartiet De Grønnes forslag i høst om et mer bærekraftig kosthold. Med vår politikk ville selvforsyningen gått opp, vi ville tatt mer av landet i bruk og dermed hindret gjengroing, og norske bønder ville fått bedre økonomi.

Hvert år foreslår De Grønne å øke rammen i jordbruksoppgjøret kraftig. Et langsommere landbruk koster, men det må vi være villige til å betale for. Mindre kjøtt og mer grønt er bra for kloden, folkehelsa og bøndene.

Mange voller ligger fortsatt åpne i norske seterfjell. Århundrer med beitebruk har holdt bjørkekrattet unna og gitt rom for blåklokker, smørblomster og harelabb.

Jeg vil at Jelsetra og andre setre skal ligge der i lang tid framover. Men det haster å endre politikken. For bjørkekrattet rykker raskt nærmere fjøsveggene. Og ingen av de siste tiårenes landbruksministre, heller ikke tidligere landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum vært i nærheten av å snu utviklingen.

Løsningen er et langsommere landbruk, der vi har tid til å ta vare på dyr, mennesker, miljø og kulturlandskap. Det vil koste mer. Det er det verdt.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Grønn dugnad til glede for alle