Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi må snu urbaniseringen før det er for sent

Urbanisering kan enkelt beskrives som at byer får en stadig økende betydning på bekostning av landsbygda, blant annet ved at en stadig større andel av befolkningen bor i byer og tettsteder.

Distrikt: Det er nettopp ambisiøs distriktspolitikk som har preget utviklingen av det moderne Norge. Foto: Benjamin Hernes Vogl

Siden 2008 har halvparten av verdens befolkning bodd i byer, og det anslås at i 2050 vil 66 prosent bo i by. Utviklingen ser vi også i Norge. Den har pågått i hundrevis av år, men i de siste femti årene har utviklingen eksplodert. Mens industrialisering forklarte mye av urbaniseringen fra slutten av 1800-tallet forklares utviklingen etter 2. verdenskrig med vekst i offentlige tjenester, og hvor disse arbeidsplassene ble plassert. Det er altså både organisatoriske og politiske beslutninger som ligger bak utviklingen – en har valgt å lokalisere arbeid i byer.

Spørsmålet er om det er entydig positivt at denne utviklingen får fortsette. Er det et nasjonalt gode at snart bor alle i by? Jeg mener ikke det. Og skal en snu utviklingen kreves en helt ny politikk for hvilken rolle norske bygder og kystsamfunn skal ha i fremtiden.

I Norge er naturressursene spredt, derfor må vi bo spredt. Klimakrisen er i stor grad en energikrise som må løses. Parallelt med denne krisen pågår en enda dypere miljøkrise hvor verdens naturressurser ødelegges. Vann, jord og skog forsures, forpines eller ødelegges i et så stort tempo at selve grunnlaget for eksistens utfordres. Tilgangen til disse ressursene er allerede i store deler av verden et knapphetsgode. Bærekraftig forvaltning og høsting av disse ressursene er derfor nøkkelen til å klare å skape levedyktige samfunn.

Skal dette skje i Norge kreves spredt bosetting, hvor våre spredte ressurser både høstes av og holdes i hevd. I dag bygges de spredte næringene i Norge ned. Kystfiskeriene sentraliseres og flyttes over i større industribåter som høster mindre bærekraftig og som ikke høster av mindre, lokale ressurser. Distriktslandbruket bygges ned, og vi gjør oss stadig mer avhengig av importerte innsatsfaktorer for å overleve.

Distriktene er løsningen på vår tids største utfordringer, ikke problemet slik en ofte får inntrykk av.

Annonse

En bærekraftig og fremtidsrettet utvikling av vårt land vil derfor være å ta havet tilbake til kystsamfunnene, og ta våre spredte jordressurser i bruk igjen. Slik vil vi både ta vare på våre naturressurser for framtida og samtidig bli mer selvberoende i en tid med urolig miljø og økt konfliktnivå globalt.

Distriktene er derfor løsningen på vår tids største utfordringer, ikke problemet slik en ofte får inntrykk av. Mange av myndighetenes smarte løsninger på klimakrisen er rigget for byene, mens distriktene ofte glemmes. Dropp bilen, ta heller bussen eller sykkelen, eller gå, er mantra som er bra politikk i byer. For distriktene blir mantraet ofte en hån, når kollektivtilbudet stadig svekkes, avstanden til jobb er enorme og skoler og butikker flyttes stadig lenger unna.

Det er derfor et problem at politikken utvikles med byene som utgangspunkt, og dermed ikke er overførbart til distrikt. Satt på spissen: Det er ikke slik at alt som fungerer i Oslo vil fungere i resten av landet. Som laboratorium for politikkutvikling er byer dårlige utgangspunkt for distriktene. Vi trenger et nytt tyngdepunkt.

I dette vakuumet har distriktspolitikk fått noe gammelmodig over seg. Satt på spissen har fremskrittet ligget i byene, mens distriktene blir mer sett på som museer for fordums storhet og kultur. Denne oppfatningen historieløs. Det har jo nettopp vært ambisiøs distriktspolitikk som har preget utviklingen av det moderne Norge. Senest i fjor ledet jeg et kobbel svenske politikere som valfartet til Norge for å lære hvordan de kan gjøre om på egne feil. Vi har lange tradisjoner for spredt bosetting, nettopp fordi landet vårt et slik det er. Norge aldri kan bli best på å være stor, men vi kan bli best på å bo spredt og smått. Det har også vært nøkkelen til vår suksess som samfunn. Men dette ser ut til å ha blitt glemt.

I 2004 leverte distriktskommisjonen en offentlig utredning hvor det ble foreslått en serie tiltak for å gjenetablere den ambisiøse distriktspolitikken. Kommisjonen kom i stand etter initiativ fra SVs Inge Ryan og var et sterkt forsøk på å snu tenkningen om distrikt. Her finner vi mange gode råd til en distriktspolitisk linje for en ny tid. De tok til orde for en nærhetsreform, hvor beslutninger flyttes nærmere folk. De tok til orde for at politikk i større grad skulle ta utgangspunkt i stedenes og regionenes særegenheter, ikke bare tre nedover hyllevarepolitikk utviklet i sentrale strøk. Og de tok til orde for å bruke ny teknologi for å fremme distriktenes rolle, ikke svekke den. Dessverre fikk aldri deres anbefalinger den plass i norsk politikk den burde ha hatt.

Det har ikke blitt mindre aktuelt, men mer. I møte med vår tids store utfordringer er det distriktene nok en gang nøkkelen til suksess. Og det sier jeg, som har bodd i by i alle mine år. Vi må snu urbaniseringen før det er for sent.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Verne- og forvaltningsplanen for Hjerkinn må vurderes på nytt!