Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Regjeringens anti-grønne skifte

Effekten av all omstilling må alltid bli mindre forskjeller, ikke mer.

Skifte: Vi må vri investeringer, teknologi og kompetanse fra olje og gass og eiendom over til grønn industri og næring, skriver Torgeir Knag Fylkesnes. Her er finansminister Siv Jensen på Valhall-feltet i Nordsjøen i 2017. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Det er surrealistisk å være på Stortinget for tiden. På den ene siden får vi alarmerende rapporter fra FNs forskere om at verdens politikere må handle med full kraft nå for å unngå global oppvarming. På den andre siden gjør regjeringen ingenting med den krisen. Derimot har de ingen problemer med å sette krisestab og kaste milliarder til hverandre når samarbeidet dem imellom skranter.

Det er de interne ting som betyr noe – det lille livet i regjeringen. Virkeligheten «der ute», som statsminister Erna Solberg ofte kaller resten av verden, betyr stadig mindre.

Men «her ute» er virkeligheten denne: Kloden står overfor en katastrofal klimakrise og forskjellene øker. De blåblå sitt svar er økte utslipp og økte forskjeller.

Konsekvensene merkes på kroppen til alle «der ute». Villere vær, flom, tørke, mer skade. Havet, jorda, skogen og alle næringene som er avhengig av våre fornybare ressurser svekkes.

Økte forskjeller svekker tilliten mellom folk, ødelegger folks mulighet til verdig liv, som fattig, syk eller ufør. Det er en utarming av grunnlaget landet står på. En skulle tro det burde ha kvalifisert til å innkalle til i alle fall ett krisemøte. Men nei.

Regjeringen gjør ikke jobben som må gjøres. I stedet gjør de jobben vanskeligere.

For når utslippene ikke reduseres fører det til at en må kutte enda mer i neste omgang. For hver dag som går med handlingslammelse øker etterslepet og kostnadene for samfunnet.

Fortsetter handlingslammelsen må vi om få år plutselig ta store kutt på kort tid, noe som vil ramme folk, næringsliv og samfunn på uforutsette og svært skadelige måter.

Alt dette er selvsagt regjeringskameratene helt uenig i. De mener det er tegn på at klimakrisen tas på alvor. I klassekampen 19. august skriver næringsminister Torbjørn Røe Isaksen at (sitat) «pilene for industrien peker oppover. Og det samtidig som det grønne skiftet er i gang». Han viste til tall fra SSB.

Problemet er bare at næringsministeren i beste fall har feiltolket tallene. Vi sjekket tallene med SSB. De viser at veksten hovedsakelig kan tilskrives vekst innenfor olje- og gassvirksomhet.

Investering i kraftforsyning viser en moderat nedgang, mens industriinvesteringene anslås om lag uendret.

Røe Isaksens gode nyheter var i virkeligheten dårlig nytt både for klima og for grønt skifte. Det er en gjentakelse av en bløff – om at det pågår et grønt skifte i industrien. Han har fått gjenta dette uimotsagt i aviser så forskjellige som DN og Klassekampen.

Annonse

Utviklingen gjør oss altså mer oljeavhengig, ikke mindre. Det er anti-grønt skifte. Når regjeringen i tillegg gjør oss stadig mer avhengig av oljepenger for å få statsbudsjettet til å gå opp, sementerer vi oss ytterligere i gårsdagens økonomi.

Hva bør vi gjøre da? Strukturelle grep må til skal vi snu utviklingen. Klimakrisen er en systemkrise og må løses deretter.

Strukturer som i dag undergraver arbeidet med grønt skifte må vris til å bli en del av løsningen. Vi må slutte å på den ene siden å bruke budsjettkroner på grønne tiltak som skattesystemet undergraver i neste omgang. Det er for eksempel i dag mer lønnsomt å investere i eiendom enn i grønn industri.

Vi må slutte å inngå handelsavtaler som undergraver klimamålene, slik regjeringen gjorde med Mercosur-avtalen. Mindre regnskog undergraver klimamål, urfolk, og vil føre til at Norge må kutte enda mer – med de effekter det har for samfunn og næring.

Slike systemer finner vi også områder så forskjellig som i ressurs- og pengepolitikken, infrastruktur og fordelingspolitikken. Disse onde sirklene må brytes skal vi seire i kampen mot klimaendringer og økte forskjeller.

SV har derfor tatt initiativ til en grønn, ny deal – en samfunnsplan for hvordan vi skal klare å komme i mål med omstilling som kreves. Målet er at vi kutter så mye som vi må, at vi skaper det nye næringslivet som vi må ha, samtidig som vi redusere reduserer forskjellene.

Planen må være omfattende og langsiktig. Målene for en slik plan må være å:

• Kutte 60 prosent av klimagassutslippene innen 2030, og bli fossilfri i 2040.

• Vri investeringer, teknologi og kompetanse fra olje og gass og eiendom over til grønn industri og næring. Ingen offentlige midler skal kunne undergrave det grønne skiftet.

• Sikre våre fornybare ressurser i hav, jord, skog og kraft til å skape mat, materialer, medisiner og energi. Da må havet sikres nasjonal kontroll, jorda må tas i bruk, skog og kraft må brukes strategisk til tjeneste for miljøet.

• Etablere en aktiv næringspolitikk med nasjonale satsinger på utvalgte områder som kan overta som drivere av norsk økonomi, som bioindustri, hydrogen, karbonfangst, maritim og digitale næringer.

• Bygge den nye infrastrukturen tilpassa nullutslippssamfunnet. Nye, og raske toglinjer, kjappe mobile nett som binder landet sammen. Skal de store naturressursene i Nord-Norge bidra til nasjonal, grønn industrireising, må Nord-Norgebanen realiseres.

Dessuten, kampen mot miljøødeleggelser må ikke bli en motor for økte forskjeller i seg selv. Effekten av all omstilling må alltid bli mindre forskjeller, ikke mer. Vår historie viser at våre beste år har vært preget av små forskjeller og sterk velferd.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Det smarte kjøtt-forslaget