Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Norsk industri må driftes av nordmenn

Titusener av utenlandske ansatte holder landbruk og industri i gang, mens nordmenn går ledige. Slik kan vi ikke ha det.

Stopp: Utenlandsk arbeidskraft driver i stor grad toppene i fiskeforedlingsindustrien. Illustrasjonsfoto: Siri Juell Rasmussen
Stopp: Utenlandsk arbeidskraft driver i stor grad toppene i fiskeforedlingsindustrien. Illustrasjonsfoto: Siri Juell Rasmussen

Jeg har vokst opp i Valsøyfjord. I oppveksten var det fineste plassen på jord. Trygt og godt på alle måter. Husene stod ikke tett, det var ingen køer på butikken eller trangt om plassen på skolebussen. Jeg likte det. Vi var på hils med alle. Jeg kunne nesten alle telefonnumrene til de ulike i bygda. Vi bodde spredt, men var tett på likevel. Vi visste hvor vi hadde hverandre, en trygghet i seg selv.

Det var to skoler i kommunen. Den ene hadde bokmål som hovedmål, den andre nynorsk, og alle var fornøyde med det de hadde. Vi var reservetrøndere og møringer på samme tid, og likte den særegne dialekten vår. Etter hvert skjønte vi at det fantes ulike dialekter, men i vår spede barndom trodde vi at alle snakket som oss - at det var norsk, liksom.

Naturen var også som en perle. Vi kunne gå på turer, jakte og trene, uten at det føltes som vi var på E6 ´n. Det var ikke oppmålte løyper og «Stikk UT!»-poster, vi måtte lære naturen og kjenne og finne fram på egen hånd. Vi gikk sammen på lange skiturer og dro på isfiske om isen var sterk nok. Vi kunne høre lyden av stillhet. Vi høstet mat direkte fra naturen, selv om vi ikke bodde på gård. Nabobøndene kunne vi kjøpe egg, melk og kjøtt fra, om vi trengte det.

Min bestefar var gründer og opptatt av å skape trygge arbeidsplasser. Han ville være i forkant av satsing innenfor oppdrett, og bygde i tillegg opp en bedrift for industribygg. Jeg lærte tidlig at gründere ikke var grådige, men samfunnsbyggere. Jeg opplevde at bøndene var det samme. Og felles for dem var at de hele tiden jobbet for å komme i mål med oppgavene. Jeg har derfor alltid vært opptatt av at vi må bygge identitet til det vi lager, uansett om det er mat, industriprodukter, bygg eller tjenester. Når du har hånda på rattet selv, vet du hva som er kvalitet.

Vi må strebe etter å være gode nok - gjerne best - på det vi gjør. Vi må kunne sette vårt stolte stempel på det vi leverer fra oss. Og være stolte av hverandres oppgavehåndtering. For eksempel bør alle vi som bor i Norge kunne si med stolthet at norsk mat er av ypperste klasse, at maten du kjøper på norske restauranter er lokal, smaksrik og tilpasset kunden.

Annonse

Det store spørsmålet er hvordan vi skal motivere ungdom til å gå inn i landbruket, som i industrien. Koronatiden har vist oss sårbarheten ved å være så avhengig av utenlandsk arbeidskraft. Mens altfor få av norsk ungdom går inn i landbruket og industrien, holder titusenvis av utenlandske arbeidere hjulene i gang. Regjeringens slumsete håndtering av importsmitten, handler delvis om dette.

Jeg mener tiden er inne for å snu på dette. 200.000 er arbeidsledige i dag. Vi må gi dem kompetanse til å gå inn i jobbene som i dag domineres av innleie. Vi må også få høyt utdannet ungdom fra byene ut til distriktene der verdiskapingen skjer. Ungdom med brennende hjerter for å berge kloden fra oppvarming, må komme ut og bli med på omstillingen vi må gjennom.

Deres kompetanse og kunnskap trengs i hele landet. Og unge ingeniører som ikke vil inn i oljeindustrien fordi den har for mye utslipp, bør snu tankegangen og tenke: «Om jeg går inn i den næringen, kan jeg aktivt være med på å ta den inn i en grønnere framtid. Jeg kan bidra til at kompetansen i den næringen, brukes i nye næringer framover.» Men skal vi lykkes med dette, kan vi ikke fortsette med midlertidig innleide som den dominerende kompetansen i bedriftene. Da blir grunnkompetansen for ustø, når det vi trenger er kompetanse i verdensklasse.

"Vi kan ikke fortsette med midlertidig innleide som den dominerende kompetansen i bedriftene."

Noen misbruker situasjonen til å angripe EØS-avtalen, uten å innrømme hva alternativet er: Å si opp en avgjørende viktig avtale for arbeidsplasser i distriktene, næringslivet og norsk økonomi, og erstatte den med mange års forhandlinger og usikkerhet. Andre sukker over dagens ungdom. Ingen av delene duger. Det vi trenger, er politikere som både kan, forstår og vil. Som kan EØS-avtalen, forstår dens betydning, forstår at sosial dumping kan bekjempes innenfor avtalen, men som virkelig vil bekjempe sosial dumping. Som virkelig vil løfte attraktiviteten til vanlige jobber i landbruk og industri.

Etter koronaen trenger Norge en ny start, der det blir vanlige folks tur. En del av dette handler om å gjenreise respekten for de tradisjonelle arbeiderklasseyrkene. Det er mer enn en rettferdighetssak, det er et spørsmål om Norges videre vei. Skal vi sikre velferd og velstand for alle også i framtida, kan vi ikke sove i timen. Nyindustrialiseringens tid er nå, og Norges gull er kompetente ansatte med yrkesstolthet. De kan komme fra mange land, men basen må være våre egne. Om de kommer fra storbyen, småbyen – eller fra Valsøyfjord.

Neste artikkel

Krevende start for ung statsråd