Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Når demokratiet utfordres

Kommunevalget er i gang, og hatytringene flyter i sosiale medier. Grensedragningen mellom hets, hat, sjikane og ytringsfrihet er vanskelig. Men når er det nok, og når går det på demokratiet løs?

Hatefulle ytringer: Nesten 40 prosent av kvinnene som mottar netthat blir mer forsiktige med å ytre sine meninger på nett. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Hatytringer er ikke et nytt fenomen. Det har blitt brukt bevisst i krig og konflikt, som et redskap for å berede grunnen for og legitimere forfølgelse, drap, hat og diskriminering av utvalgte grupper av mennesker (Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) 2015: 13).

Sosiale mediers inntog i våre liv har dog endret samfunnsdebatten. Flere slipper til, terskelen for å ytre seg har sunket og muligheten for å nå enkeltpersoner direkte er nesten grenseløs. Jeg mener det har vært et fremskritt, og en styrke for ytringsfriheten. Vi er ikke lenger bundet av redaksjonenes vurderinger. Hvem som helst kan slippe til, og alle kan ta del i alle debatter. Det er viktig for både demokratiet og ytringsfriheten.

De siste årene har vi også opplevd medaljens bakside. Nettroll, sjikane og hatefulle ytringer. Nettavisenes kommentarfelt flommer over av dem, sosiale medier bader i dem, og vi politikere møter dem stort sett hver dag. Disse kan man dele inn i mange ulike kategorier, alt fra det som bare oppleves som lett ubehagelig til de mer sjeldne og alvorlige som drapstrusler, som uten tvil bør politianmeldes.

Straffbare ytringer, ikke-straffbare hatefulle ytringer og andre ubehagelige ytringer som kan oppleves som hatefulle, hvor går grensen, hva er greit, hva er ikke? Svaret er i mange tilfeller subjektivt, og noe av dette er allerede lovregulert. Man kan ikke si hva som helst, og gjemme seg bak ytringsfriheten.

Å sette ned foten for sjikanøse ytringer er det motsatt av å være offer, det er å vise styrke.

Det hele er i ferd med å utfordre demokratiet vi er så stolte av, og tilliten vi baserer så mye av samfunnet vårt på. Hele 40 prosent av toppolitikere i Norge har opplevd alvorlige trusler, av type drapstrusler mot seg eller familien, hærverk, eller andre direkte angrep. Lokalt mister vi dyktige folk i kommunestyrene pga. dette, ordføreren i Klepp har opplevd både vold og hets fra bompengemotstandere, ordfører Helge Sandåker gir seg fordi motivasjonen er borte pga. netthets. Mange sier nei til å stille som folkevalgte fordi de føler det ikke er verdt å stå i stormene man vet kommer på nett.

Annonse

I tillegg ser vi at kvinner mottar en annen type netthat enn menn. Mens menn ofte får netthat basert på sak eller politisk ståsted, får kvinner oftere basert på personlighet, kjønn eller utseende. Mange kvinner opplever trakassering av seksuell karakter. «Slut shaming» har blitt et kjent begrep, og et veldig vanlig råd vi kvinner får er å tie ytringene i hjel. Noen ganger kan det være riktig vei å gå, andre ganger ikke.

Konsekvensen er at nesten 40 prosent av kvinnene som mottar netthat blir mer forsiktige med å ytre sine meninger på nett. Da handler det ikke om man opptrer som offer eller ei, det er et middel for å få meningsmotstandere til å tie, det fungerer, og det er et alvorlig demokratisk problem.

Å sette ned foten for sjikanøse ytringer er det motsatt av å være offer, det er å vise styrke.

Videre ser vi at personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er mer utsatt enn majoritetsbefolkningen for ubehagelige og nedlatende kommentarer, og man trenger ikke bevege seg særlig mange minutter i et kommentarfelt på nett for å få bekreftet det. Unge, engasjerte gutter og jenter pepres med ytringer som åpenbart er egnet til å stoppe engasjementet deres.

Hamza Ali i AUF satt ord på det: – Det er trist å si det, men jeg er vant til å få slike meldinger. Det skjer hver gang jeg ytrer meg. Hatmeldinger er en ting, men trusler er det vanskelig å bli vant med, sa Hamza Ali til NRK. Når du er 18 år og ungdomspolitiker skal du ikke måtte stå i sånt.

I lokalvalgkampen vi står i nå er det helt vanlige folk som står på listene til partiene. De er naboer, venner, mammaer og pappaer. Nesten alle gjør det på fritiden, gjennom frivillig, ulønnet innsats ved siden av jobben. De fortjener respekt, de fortjener ros og de fortjener takk. Ikke hets.

Det er derfor vi må si ifra, det er derfor vi trenger at dem med styrke nok tar kampen mot netthets, uansett i hvilken form og hvem den rammer. Det mest alvorlige må anmeldes av dem som orker den prosessen det er, men vi andre har også et ansvar.

La oss ta en dugnad i kommentarfeltene når vi likevel sitter og surfer i sosiale medier hver eneste dag. Si ifra, sett ned foten, og ikke la demokratiet ofres på ytringsfrihetens alter. Demokratiet er noe av det kjæreste vi har, selv om det partiet du stemmer på ikke vinner hver gang. Godt valg!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ber Vedum drive lobbyvirksomhet