Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Klima definerer vår tid

Det er ingen trussel som er større for barna våre enn klimaendringene.

Ikke som før: Svalbard merker klimaendringene. Foto: Siri Juell Rasmussen
Ikke som før: Svalbard merker klimaendringene. Foto: Siri Juell Rasmussen

I høst besøkte jeg Svalbard, Distrikts-Norge på sitt mest ekstreme. Fantastisk natur med høye fjell og isblå fjorder, frisk luft som biter deg i kinnene og uredde innbyggere.

Men Svalbard er ikke som før. For rundt 10 år siden sluttet fjordene å fryse igjen. Isbreer som har ligget i mange tusen år smelter. Permafrosten tiner, husene flytter seg, og ikke engang fjellene står like støtt. Det går ras og i Longyearbyen vurderer de å flytte en hel bydel for å klare å håndtere endringene. Fire grader varmere har det blitt, og det stopper ikke.

Det gjør noe med deg å se det på nært hold. Snakke med folka. Å oppleve frykten de må leve med fordi klimaendringene fører til ras og skred. Ikke bare fordi det er svindyrt å hindre at det skjer igjen – men fordi det tar liv.

Det er få næringer hvor folk er vant til å jobbe så hardt som i landbruket.

Her på fastlandet har vi vanskelig for å ta innover oss hvordan en varmere verden vil se ut. Men vi vet hvordan det så ut da det var kaldere. Da fastlandet Norge var fire grader kaldere var jordene våre og skogen vår dekket av et to kilometer tykt lag med is. Ikke spesielt landbruksvennlig. Fremtiden vi går i møte er heller ikke spesielt landbruksvennlig. Ekstremt vær betyr store utfordringer for bonden.

Norge endrer seg på denne generasjonens vakt.

Vi har en måned kortere skisesong nå, enn da gjennomsnittsleseren av papirutgaven av Nationen var barn. Om vi bevilger hele statsbudsjettet til klimatiltak får vi ikke tilbake snøen, skaden har allerede skjedd.

Men vi lever ikke først og fremst av snø, vi er en havnasjon. En nasjon som har levd ved og av havet i generasjoner. Det er en del av sjela vår, identiteten vår, og – gir oss enorme inntekter. Før jul lanserte IPCC sin rapport om klima og havet. Der kan vi lese, igjen, at havet blir varmere, surere og mister oksygen. Det truer både naturmangfoldet og norske inntekter. Det vil ramme Distrikts-Norge brutalt.

Annonse

I Stillehavet gjør de seg klare for den ultimate utfordringen, at havet de alltid har livnært seg av, sluker øyene de bor på. Kiribati er et sånt sted. Kiribati har kjøpt en ny øy. De diskuterer ikke om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke, de gjør seg klare til å flytte hele nasjonen sin, fordi de er i ferd med å drukne.

Vi får smake på litt av det når vi opplever flere og flere tørkesomre som i fjor, eller når regn, storm og flom skyller vekk avlingene våre.

I vinter besøkte jeg flere flotte bønder i Sogn og Fjordane, dyktige, nyskapende og løsningsorienterte bønder som drev med sau, melk og frukt. Det som gjorde aller størst inntrykk, var å møte bonden som nesten ble tatt av et av de mange rasene i Jølster. Han var tydelig; klimaendringene traff oss. Meteorologisk institutt støtter ham.

Men det er likevel ikke nok til at vi hører noe klimabrøl fra landbruket i resten av landet, eller at vi er villige til å ta kostnadene i egen drift. Det er for så vidt forståelig, en bonde som driver et enkeltmannsforetak har sjelden enormt med kapital å ta av, det går rett inn i gården igjen. Derfor har vi politikere en viktig oppgave i å tilrettelegge for at bonden kan ta grønne valg uten å gå konkurs. Klimapolitikken må også være økonomisk bærekraftig.

Det bør vi som et av verdens rikeste og roligste land klare, og landbruket må være med på dugnaden. Jeg tror ikke på egoisme. Jeg tror på å stå sammen med andre næringer, gå foran. Norsk landbruk går foran på så mange andre områder. Jeg tror et mer klimavennlig landbruk også vil være et konkurransefortrinn.

Norge som nasjon må også gå foran. Vårt ansvar forsterkes av at vi er et land som har tjent oss styrtrike på fossil energi. Å gå foran er vår plikt. Så kan vi saktens diskutere hvem som skal ta den største byrden, men prinsippet vårt i Norge har alltid vært at forurenser skal betale, det bør det fortsatt være.

Det er ingen motsetning mellom en sunn planet og en sunn økonomi. Klimapolitikken må være offensiv, men mer løsningsorientert enn i dag. Vi må tenke nytt for å skape en landbrukssektor som er klare for utfordringene vi møter. Det er få næringer hvor folk er vant til å jobbe så hardt som i landbruket. Jeg tror vi klarer denne jobben også, og avtalen om klimatiltak mellom landbruket og staten var en god start.

Min datter skal ta over gården vår. Den dagen det skjer vil jeg vil kunne vise henne at jeg har gjort alt i min makt for å ta vare på gården vår og landet hun skal vokse opp i. At forvalteransvaret ble satt først og at jeg trosset klimaskeptikerne og vitenskapsfornekterne, uansett hvor høyt og ufint de ropte. Til det beste for gården, for henne og for hennes generasjon.

For det er ingen trussel som er større for barna våre enn klimaendringene. Det er ikke rart de tar til gatene for å få oss til å skjønne det, og vi må slutte å latterliggjøre det. Voksne mennesker latterliggjør ikke barn.

Vi har bare en planet, vi kan ikke gjøre som Kiribati og kjøpe en ny. Denne krisen definerer vår tid. Hvordan vi håndterer den definerer oss. Tiden er inne for å være voksne.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ubegrunnet kritikk mot NMBU-rapport om EAT-Lancet