Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hør elven bruse, hør vinden suse

Historien om energi i Norge er i stor grad en historie om økonomisk vekst og økt levestandard. Først utviklet vi vannkraften, deretter oljesektoren. Men hvilken energiform skal vi satse på fremover?

Vi må sikre at også andre energiformer enn vann beskattes på en måte som gjør det lønnsomt å drive, samtidig som vertskommunene tjener penger på å dele naturen sin med kraftprodusenter, skriver Lene Westgaard-Halle. Foto: Siri Juell Rasmussen
Vi må sikre at også andre energiformer enn vann beskattes på en måte som gjør det lønnsomt å drive, samtidig som vertskommunene tjener penger på å dele naturen sin med kraftprodusenter, skriver Lene Westgaard-Halle. Foto: Siri Juell Rasmussen

Jeg har brukt sommerens møtefri periode på Stortinget til å påta meg ulike «sommerjobber». Jeg har slipt kniver og filt nøkler, sittet i kassa på Rema, vært gjeter i fjellet, og jobbet på et vannkraftverk. Det har vært morsomt, interessant og lærerikt.

Et av stedene jeg besøkte var Gaupne i Sogn og Fjordane, hvor jeg fikk lov til å ta del i arbeidsdagen til den kunnskapsrike gjengen på regionskontoret til Statkraft. Det var spesielt interessant å få innsyn i hvilke vurderinger de gjør hver eneste dag, når de regulerer regionens over 30 anlegg.

Vannkraften har vært gull verdt for Norge i mange år. Både fordi den har spart oss for mye utslipp og gitt oss billig strøm, men også fordi den har sikret store inntekter og arbeidsplasser i distriktene, samtidig som den har forhindret flom og ødeleggelser. Vannkraften har tjent oss vel under byggingen av landet, og den tjener oss vel nå som vi bygger et fornybart Europa. For mens de bygger volatile kraftkilder som sol og vind på kontinentet, besitter vi en type kraft som kan lagres.

Vi er ikke avhengig av at det blåser eller er fint vær for å produsere strøm. Det gjør Norge til Europas grønne batteri. Vi kan også holde på vannet i Norge når det er dyrt å importere strøm, og vi kan selge når vi får gode priser på det. Det betyr at norske kommuner kan tjene gode penger på å selge ren kraft – samtidig som vi bidrar til å kutte utslipp. Nettopp dette gjør vannkraften unik.

Når debatten rundt vindkraft i det siste har fått økt oppmerksomhet, har mange pekt på vannkraften som alternativ. Vannkraften har lengre tradisjon i Norge, den syns mindre på avstand, og den gir større inntekter lokalt, i alle fall foreløpig. Utfordringen er at de fleste som peker på vannkraft som løsning, ikke skiller på potensialet som ligger i å oppruste et kraftverk, versus å utvide et kraftverk.

"Potensialet for ny kraftproduksjon utelukkende fra opprustninger er svært begrenset

Annonse

Opprustning innebærer typisk utskifting av for eksempel elektromekanisk utstyr som turbiner eller generatorer. Opprustning betyr i bunn og grunn vedlikehold. Potensialet for ny kraftproduksjon utelukkende fra opprustninger er svært begrenset.

Utvidelser er tiltak som gjør det mulig å utnytte mer vann, enten ved å ta vann fra et sted hvor det ikke er utbygd, eller ved å redusere flomtapene. Utvidelser vil ofte medføre store miljøulemper på linje med helt nye utbyggingsprosjekter.

Professor Leif Lia ved NTNU er en av dem som mener at potensialet er større enn hva de aller fleste andre fagfolk mener. Derfor blir også påstandene hans ofte gjentatt. Jeg tok en titt på dette da jeg var på besøk hos Statkraft. For dersom påstandene hans stemmer, hvorfor bygges det ikke ut?

Svaret var enkelt. Fordi han tar feil. Ifølge Statkraft er tallene til Lia urealistiske. Det samme sier de fleste andre av fagfolka som jobber ute i feltet hver dag. De vassdragene som kunne vært aktuelle for utvidelse, ligger i eller ved vernede områder. De fleste av oss har fulgt mange debatter av den typen, og en debatt de fleste av oss nok tenker på når man sier «vannkraftutbygging» er Alta-vassdraget.

Dersom argumentet mot vind er miljø, er ikke løsningen å ødelegge vernede områder og miljø med vann. Ønsker man likevel å bygge ut i nettopp vernede vassdrag, liger potensialet på rundt 50 TWh, og vi kan legge vindkraft på hylla. Men det hjelper ikke miljøet, dersom det er en del av målet - og det bør det være.

Så hva med bare å ruste opp dagens anlegg? Vel, det har vi gjort. Eierne av vannkraft gjennomfører lønnsomme investeringer hele tiden. Det er også grunnen til at cirka halvparten av de norske vannkraftverkene nettopp har blitt opprustet eller utvidet de siste 20 årene. Det har gitt til sammen 4,5 TWh mer fornybar energi. Til sammenligning vil Fosen Vind alene ha en samlet produksjon på 3,6 TWh.

I dag produserer vi grovt regnet omtrent den strømmen vi bruker. Så hvorfor mer fornybar energi? Fordi store deler av Norge fortsatt drives på fossil energi, dette regnes i dag ikke med i strømforbruket. Vi bruker enorme mengder fossil energi i industrien, på sokkelen, i transporten – og i landbruket. Vi mangler altså mellom 30 og 50 TWh for å elektrifisere disse sektorene. Vi trenger mer kraft.

Vi trenger altså alle fornybare energiformer. Vannkraften er selve grunnmuren i energisystemet vårt, og bør fortsatt være det. Derfor bør den styrkes, utvikles og hjelpes med et skattesystem som legger til rette for nettopp det. Vi må sikre at også andre energiformer enn vann beskattes på en måte som gjør det lønnsomt å drive, samtidig som vertskommunene tjener penger på å dele naturen sin med kraftprodusenter. Det gir utslippskuttene vi vil ha, og penger i kassa til distriktene.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Sp på kraftfôr-vippen