Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Farlig passivt, Isaksen

Omfordeling fra de mange til de rike få er ikke "næringspolitikk".

Særnorsk: Norsk treindustri må behandle aske som spesialavfall. I Sverige spres asken i skogen.  Foto: Vidar Ruud
Særnorsk: Norsk treindustri må behandle aske som spesialavfall. I Sverige spres asken i skogen. Foto: Vidar Ruud

Regjeringen fører en farlig passiv næringspolitikk. Får den fortsette vil det få store negative konsekvenser for landet på sikt.

Den menneskeskapte klimatrusselen, kombinert med nedgang i petroleumssektoren gjør at Norge står overfor en massiv utfordring. I løpet av det neste tiåret må den norske økonomien gjennomgå en omfattende endring, fra avhengighet til petroleum til avhengighet til utslippsfrie og bærekraftige næringer. Hundretusener av nye grønne arbeidsplasser må skapes. Det er med andre ord nå de store næringsstrategier må legges, og de store satsinger rulles ut.

Utfordringen er kraftig undervurdert. Vi har ingen nærliggende historiske paralleller å sammenligne den unike situasjonen vi står i i dag, men tankene mine går til tiden etter krigen, hvor landet måtte bygges gjennom både industrireising, store velferdsreformer og ny infrastruktur. Jeg vil påstår utfordringen er større i dag.

Alvoret i situasjonen er ikke å spore når næringsminister Røe Isaksen svarer på min kritikk i Nationen 26. oktober. På sedvanlig vis nøyer han seg med å avfeie kritikken med å påstå at «SVs næringspolitikk ville vært en ulykke for norsk økonomi» med stråmannsargumentasjonen at SV vil «avvikle oljeindustrien».

Røe Isaksen vet godt at SV ikke vil avvikle oljeindustrien. Vi vil ha en politisk planlagt overgang til en økonomi hvor oljeindustrien utgjør en vesentlig mindre andel av vår verdiskaping. Det innebærer ingen ny vekst, ingen nye felter for produksjon. Skal vi klare dette er vi helt avhengig av den kompetanse og teknologi som er bygd opp i oljeindustrien. Vi vil bygge ny industri med utgangspunkt i oljeindustrien. Slike nyanser bryr ikke landets næringsminister seg om, for her skal det skapes skremmebilder.

Det som virkelig bør skremme Isaksen er følgende: Utslippene i Norge har økt de siste fem årene, og regjeringen sier selv de ikke vil klare å nå Stortingets fastsatte klimamål for 2020.

De siste årene, til tross for svært gunstig valuta- og handelsforhold, har vi sett en industrinedgang, og det er nær null vekst i «nye grønne arbeidsplasser».

Regjeringen har satt historisk rekord i oljepengebruk, nesten dobbelt så mye som under de rødgrønne, samtidig som den store satsingen dere har vært kutt i skattene til de rikeste. Nordmenn som tjener over 10 millioner kroner har mottatt 100 ganger mer i skattekutt enn nordmenn med inntekter på opp mot 250 000 kroner.

Men regjeringen har fortsatt til gode å vise at dette er næringspolitikk. Det har først og fremst vært omfordeling, fra de mange til de få.

Annonse

Ser man på hvor kapitalen går ser vi at de flokker seg til sektorer som eiendom, finans og petroleum – ikke til øvrig næring og industri som man i festtalene hevder er framtida.

Hvis vi skal spore en næringsstrategi fra regjeringen utover skattekutt til de rikeste har det vært denne: Velferdsskutt inspirert av den fatale «austerity» strategien som har virket så ødeleggende rundt omkring i Europa. «Bærekraftig velferd» forsøkes strategien solgt inn som.

Kutt i arbeiderrettigheter for å spare utgifter til bedriftsledere, enten gjennom svekking av arbeidsmiljølov eller import gjennom EØS.

Men verken kutt i skatt til noen få, kutt i velferd og arbeiderrettigheter til de mange er positivt for næringspolitikken. Snarere tvert om, Norgeshistorien har demonstrert at det er nettopp når man ser fordeling, velferd og arbeiderrettigheter i sammenheng med en offensiv næringspolitikk at vi har fått resultater. Vi må bygge oss ut av krisen, ikke kutte i fundamentene som har vært så viktig for norsk samfunn og næring.

Vi bør gjøre det minst like lukrativt å investere i ny landindustri i Norge som i våre naboland.

Høyresida har aldri vært gode på næringspolitikk i Norge. De var imot konsesjonslovene for fossekrafta, de var imot etableringen av petroleumsregimet. Til og med Røe Isaksen må kunne si seg enig i at det det ville vært en ulykke for landet dersom de hadde vunnet da. De har vært gode på omfordeling av rikdom og makt, fra de mange til noen få, men de har ingenting å vise til når det gjelder å skape nye næringer.

Den enorme utfordringen Norge står overfor krever omfattende grep. Med utgangspunkt i den norske modell og sterk nasjonal kontroll med naturressursene bør vi bruke alle virkemidler til å skape et reelt grønt skifte.

Vi bør øke nasjonalt eierskap i nøkkelnæringer for fremtiden, og skape næringslokomotiver som kan utvikle enkeltsektorer og sikre ringvirkninger og sysselsetting i Norge.

Vi bør endre skattesystemet og rammebetingelsene for næringslivet slik at næringer som bygger på fornybare kilder fremmes. Vi bør innrette hele virkemiddelapparatet mot det grønne skiftet det neste tiåret, fra Forskningsråd, Innovasjon Norge og offentlige innkjøp.

Vi bør gjøre det minst like lukrativt å investere i ny landindustri i Norge som i våre naboland, gjennom styrket sentralnett til resten av landet, bedre avskrivingsregler og bedre infrastruktur. Og så må vi tørre velge tre-fire nasjonale satsingsområder som vi virkelig tror er nøkkelen til å lykkes – og virkelig satse i stort omfang.

Den store utfordringen Norge står krever at vi satser tilsvarende stort. Det er det virkeligheten krever av oss. Alternativet er at vi alle taper – og det er nettopp langs den veien Røe Isaksen selvsikkert drar oss i.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Der ein skulle tru at endå fleire ville bu