Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ernas kreativitet

Det er flott med bønder som har interesse, engasjement og overskudd til å drive med spennende ting på siden av vanlig gårdsdrift. Men det kan ikke være fundamentet for politikken.

Statsminister Erna Solberg på gårdsbesøk i Ås. Foto: Siri Juell Rasmussen

«Statsministeren mener landbruket må bli bedre på å tenke kreativt om hvordan de skal tjene penger i framtiden.» Dette var ingressen i en Nationen-sak sist fredag. Erna Solberg og Olaug Bollestad besøkte Årungen Utedrift i Ås i Akershus, der ekteparet Kjersti og Sveinung Jensen, sammen med Frogn kommune, driver prosjektet Inn på tunet (IPT). Der kan personer med psykiske utfordringer og utfordringer med rus, få tilbake mestringen i hverdagen.

Det er flott at statsministeren kaster glans over positive prosjekter, og ingenting er bedre enn at folk som driver gård, kan hjelpe mennesker som sliter. Vi vet generelt at kontakt med dyr kan være til hjelp for mange, og jeg er sikker på at vi som samfunn fortsatt har mye å vinne på å legge til rette for dette samspillet.

Når jeg likevel ikke reagerer entydig positivt på oppslaget, er det fordi appellen om kreativitet i landbruket er noe jeg har hørt litt for lenge, og med en litt for tydelig baktanke. En baktanke som ikke er tenkt helt ut. Den handler om troen på at bøndene ved hjelp av ulike attåtnæringer, kan omstille seg bort fra behovet for overføringer og tollvern – bort fra de grunnleggende forutsetningene for at de skal kunne drive med sin hovedoppgave: produksjon av trygg, god mat for norske forbrukere.

Og det går ikke. Det vet de som jobber i næringa. Høsten 2013 var vår daværende landbrukspolitiske talsperson, Knut Storberget, invitert hjem på besøk til Per Magnus Værdal på Inderøy, kåret til «Årets bonde» året før. Sammen med kona Lise Lyngsaunet Værdal driver han Husfrua Gårdshotell i ei trønderlån de hadde fått flytta til gården, med butikk på stabburet og servering av lokal mat. Virksomheten er del av Inderøy-satsingen «Den gylne omvei», og det driftige ekteparet har senere vunnet kåringen «Årets landlige spire».

Men hva var Værdals viktigste budskap til Storberget? Jo, at selv denne initiativkraften og kreativiteten aldri kunne bli mer enn en liten biinntekt for familien. Det var selve gårdsdriften som avgjorde, og det var jordbrukspolitikken Værdal var mest opptatt av, da han fikk en stortingspolitiker til bords.

Appellen om kreativitet i landbruket er noe jeg har hørt litt for lenge, og med en litt for tydelig baktanke.

Annonse

Tilbake på Ås er også Kjersti Jensens budskap egnet til å helle kaldt vann i blodet på dem som drømmer om en bondenæring som ikke driver med bondenæring. For å sitere saken i Nationen: «Selv om dette ble en suksesshistorie, mener ikke Kjersti Jensen at Inn på tunet er løsningen for alle bønder. – Du må ha lyst til å gjøre dette. Så jeg vil anbefale folk som har lyst til å begynne med noe slikt å gjøre det, men hvis man ikke brenner for det, bør man la være.»

Dette må vi som politikere forstå. Det er flott med bønder som har interesse, engasjement og overskudd til å drive med spennende ting på siden av vanlig gårdsdrift. Men det kan ikke være fundamentet for politikken. Bønder flest ønsker å drive med det de kan, det de først og fremst er der for. «Er du utadvendt og positiv og liker å jobbe med mennesker?», er standardannonsen for mange jobber, men bør ikke være et krav for å drive gård.

Jeg tror ikke høyreregjeringen skal prøve å bygge ned landbruket med håp om at manglende bondekreativitet får skylda. Til det har mønsteret blitt for tydelig. På felt etter felt driver den kuttpolitikk under dekke av «avbyråkratisering og effektivisering». Kommunene, sykehusene, Nav, domstolene, fengslene får beskjed om at det bare er å effektivisere, så blir tjenestene like gode – ja, bedre – med mindre penger. Til og med Arbeidstilsynet kuttes det i, i en tid der det trengs mer enn noen gang.

Det er ikke slik verden fungerer. Årlige, flate kutt, gir dårligere tjenester. Motivet er derfor åpenbart for alle som vil se: Milliardgavene til landets rikeste skal dekkes inn i budsjettet. Da må noen andre betale.

Og mens landets rikeste skal bli mer innovative og innsatsfylte ved å få mer penger, skal det motsatte gjelde for alle andre.

Solberg og Jensen tror vel knapt på det selv. Men det kalles høyrepolitikk, og historikeren Francis Sejersted oppsummerte det greit, da han beskrev sitt eget parti i «Høyres historie»: «Høyre har alltid fungert som et interesseparti for de bedrestilte i samfunnet». Og nå har de flertallsregjering.

For jordbrukets del må man bare håpe at Bollestad og KrF legger nok tyngde i å forsvare det viktigste. Det har gått sånn noenlunde så langt, ikke minst takket være mitt partis valgkampinnspurt i 2013, da Høyre/Frp en stund lå an til flertall alene. Hva som da hadde skjedd, kan man tenke seg. Illustrert ved at Erna ved første korsvei ga oss Sylvi Listhaug som landbruksminister.

Det var kreativt.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Geno, kombikua og klima