Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ei ku tilpassa Amazonas eller Norge?

Vi gjør oss mindre avhengig av våre egne beiteressurser og mer avhengig av arealer i utlandet.

Fôr til dyra: Skal det komme fra norske eller utenlandske ressurser? Foto: Lars Bilit Hagen
Fôr til dyra: Skal det komme fra norske eller utenlandske ressurser? Foto: Lars Bilit Hagen

Brannene i Amazonas bekymrer en hel verden. I løpet av de siste 50 år er 20 prosent av den enorme og globalt livsviktige skogen borte som følge av nedbrenning.

Med Bolsonaros anti-klima og anti-urfolks-linje har nedbrenningen økt drastisk. Ifølge Brasils egen romovervåkningsprogram er antall skogbranner i landet økt med 84 prosent på et år, over halvparten av disse i Amazonas. Forskere verden over frykter at vi kan komme til et vippepunkt: når om lag 25 prosent av skogen er tapt, skapes en vond sirkel hvor det ikke blir mulig å stanse total avskoging. Istedenfor regnskog som samler CO2 får vi et tørt savannelandskap. Som om ikke verden hadde problemer nok fra før.

Midt i denne kampen står den norske kua. Ja, du leste riktig, den kjente og kjære NRF – norsk rødt fe – har absolutt noe med brannene i regnskogen å gjøre. Spørsmålet er: Hva skal vi med kua?

Melkeproduksjon, med tilknyttet storfekjøttproduksjon, er bærebjelken i norsk landbruk, og er den produksjonen som har størst omsetning i landbruksnæringen. I tillegg er den svært viktig for bosetning, arealbruk og verdiskaping i hele Norge.

Samtidig som antall melkebruk og antall melkedyr går nedover, produserer de resterende like mye melk som før. Hver enkelt ku produserer med andre ord som aldri før. Mens gjennomsnittlig produksjon ved årtusenskiftet var like over 6000 liter melk i året pr. ku nærmer tallet seg 8000 pr. ku i dag.

Hvordan er det mulig? Svaret er enkelt – kyrne beiter mindre, står mer i bås og spiser mer kraftfôr med importerte ingredienser. Bruk av beite til mjølkekyr går stadig ned. I dag utgjør det godt under 10 prosent av den totale fôrandelen.

Fortsetter utviklingen mot la oss si 10 000 liter melk pr. ku i gjennomsnitt vil ikke lenger kua ha tid til å gå på beite, de må stå på bås og spise stadig mer kraftfôr. Det er ikke nødvendigvis slik at de med veldig høy melkeproduksjon bruker så mye mer kraftfôr enn andre. Det er begrenset hvor mye ei ku kan ete, og en får ikke ti eller tolv tusen liter bare med mye kraftfôr. Men det hjelper på.

Ser vi på topp 10-lista over bruk med størst produksjon (avdrått som de kaller det) ligger de aller fleste på mellom 25 og 35 kilo kraftfôr per 100 liter energikorrigert melk. Et interessant unntak er Frode Lynum i Skogn som kapret førsteplassen i 2017 med kun 14 kilo. Hans kyr produserte over 13 000 liter melk. Hvor stor beiteandelen var vites ikke, men det viser at det er mulig å ha høy avdrått uten store mengder kraftfôr.

Annonse

Det er naivt å tro at Brasil-båtene skal fortsette å komme til evig tid.

Men beite altså. Vi gjør oss mindre avhengig av våre egne beiteressurser og mer avhengig av arealer i utlandet. Norsk rødt fe tilpasses import, ikke arealene i sitt eget land. Dette bidrar til økonomien som fører til ødeleggelsene i Amazonas. Det er nettopp avhengighet av innsatsfaktorer som soyabønner som fører til et voldsomt press på å frigjøre arealer til jordbruk i Brasil.

Skal vi komme oss ut av denne kattepinen er det et knippe ting vi kan gjøre. For det første må vi legge om jordbruket slik at beite begynner å lønne seg igjen. Kua og beitedyrene må tilpasses og integreres de norske jordressursene igjen. Vi må kort sagt ta all den jorda som i dag gror igjen i bruk. Skal vi klare dette må legge om tilskuddene slik at arealbruk favoriseres, ikke volum og store mengder.

Dernest må vi banke ned bruken av kraftfôr til et nivå vi selv kan forsyne fra norske kornarealer. Nedbyggingen av kornjordbruket på Østlandet seneste år må snus, vi må bli selvforsynt på kraftfôr, enkelt og greit. Og til sist, vi må spise mindre kjøtt. Hvis vi skal produsere melk og kjøtt på norske ressurser kan vi ikke fortsette å spise stadig mer kjøtt. Vi har rett og slett ikke arealer og dyr nok til det. Å ikke spise søndagsbiff på tirsdag er dessuten bra for klimaet i seg selv.

Omleggingen av norsk jordbruk vil selvsagt ikke redde Amazonas, men det vil være et bidrag i en forrykt økonomi som ødelegger globalt viktig natur og urfolk. Vi bør uansett gjøre oss mindre avhengig av andres lands jord og arealer for å forsyne oss selv med mat.

I en verden hvor god jord begynner å bli en seriøs mangelvare er det skammelig at vi, fordi vi har kjøpekraft, okkuperer andres jord og lar våre egne arealer ligge brakk. Det er også dårlig sikkerhetspolitikk. Det er naivt å tro at Brasil-båtene skal fortsette å komme til evig tid.

Amazonas-brannene er en sterk påminner for hva vi bør gjøre i norsk jordbruk. Vi må ta beitelandskapene tilbake i bruk, vi må få flere gårdsbruk, vi må åpne setrene igjen. Det må bli økonomisk lønnsomt for bønder å drive utstrakt landbruk. Det må bli vesentlig mindre lønnsomt å ha store besetninger kraftfôrspisende, storproduserende kyr som knapt vet hva beite er.

Norske kyr har et luftekrav men ikke et beitekrav. Mange nye fjøs blir bygget uten at det blir tatt hensyn til beite. Slik kan vi ikke fortsette.

Vi må i det hele tatt få en ku tilpassa norske forhold.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Mange års avvirkning har gått overende