Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

By og land: et skjebnefellesskap

Det ligger en viktig erkjennelse et sted mellom byhatet og distriktsforakten.

For en by er ikke en øy. Byen er en forlenget del av sin region. By og land utgjør et skjebnefellesskap, skriver Torgeir Knag Fylkesnes i SV. Her er Barcode i Oslo. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Richard Florida er kjent for alle urbanister. I boka hans «The Rise of the Creative Class» gis en type øvre middelklasse, bestående av tech-arbeidere, kunstnere og kreative, en avgjørende rolle i utviklingen av den nye økonomien.

Denne kreative klassen vil tiltrekke både kapital og nyskaping, mener Florida. Gjør byen til et sted hipsterne vil være, tiltrekk dem med et livlig kunst- og kulturtilbud og masse kafeer, restauranter og puber. Omfavn de tre T-er – teknologi, talent og toleranse – og den kreative klassen vil flokke seg til byen. Kun ved å lykkes i dette, argumenter Florida videre, vil byene kunne hevde seg i den globale konkurransen om turister, selskaper og kapital. Kun på denne måten vil man kunne skape vekst og velferd for alle byens innbyggere.

Boka har hatt enormt gjennomslag hos bypolitikere og byplanleggere i hele den vestlige verden. Også her i Norge, spesielt under høyrestyret i Oslo.

Femten år etterpå ser vi at strategien ikke har fungert som planlagt. Politikk fundert på Floridas suksessoppskrift har vist seg å først og fremst tjene de med mye fra før. Den har vært en katalysator for boligspekulasjon og, ikke minst, økt forskjellene og fordrevet de med lavere inntekt ut av indre by. Oslo er nær sagt et skolebokeksempel på denne feilslåtte politikken.

I byene finner vi på det verste en distriktsforakt, og ganske ofte, en likegyldighet.

Denne måten å tenke byutvikling på skjuler et annet dypere problem: Den betrakter byen som isolert fra sitt omland. I Floridas verden er byen en del av en global konkurranse om å tiltrekke seg de rette folkene, ikke et resultat av regionen den er en del av, eller landet den er hovedstad i. Slik blir byen gjort til et generisk fenomen, et sted uten omland, uten særegenhetene ved næring og kultur som omkranser byen, et sted uten alt det som skapte byen og som fortsatt reproduserer den.

For en by er ikke en øy. Byen er en forlenget del av sin region. By og land utgjør et skjebnefellesskap.

Det er kanskje dette jeg irriterer meg mest over når debatten mellom sentrum og distrikt raser over landet. Oslo-hatet finnes. Det samme gjør Tromsø-hatet og Bergens-hatet. Beveger vi oss ytterligere utover landet finner vi Finnsnes-hatet og Ålesund-hatet. I byene finner vi på det verste en distriktsforakt, og ganske ofte, en likegyldighet. Det er lett å forestille seg by mot land konflikten som en der bygdefolket raser mens byfolket trekker på skuldrene.

Sannheten ligger nok et sted mellom byhatet og distriktsforakten. For det som mangler er nettopp ideen om et skjebnefellesskap. Tromsø forvitrer dersom distriktene rundt forvitrer. Oslo forvitrer dersom Distrikts-Norge forvitrer. Dette henger nøye sammen.

Annonse

I dag er utfordringen at Norge urbaniseres i et så stort tempo at distriktene tappes og svekkes. Det bør ses på som et like stort problem i Oslo og Bergen som i Nordre Land eller Balsfjord. Dessverre bekymrer dette lite byfolk, det blir sett på som distriktenes problem. Det er et problem i seg selv.

Jeg tenker derfor det er to ting vi må gjøre.

For det første må vi fornye distriktspolitikken. Norge har enorme spredte naturressurser, derfor må vi også bo spredt om skal vi høste av disse på bærekraftig vis. Skal vi klare å skape en økonomi og næring som kan erstatte petroleum må vi snu urbaniseringen og gjøre distriktene langt mer sentral i samfunnsutviklingen.

Vi må i alle fall bort fra ideen om at byer er i seg selv virkelighetsfjerne, mens bygdene er bakstreverske.

Jeg har tidligere i denne spalta tatt til orde for en teknologisk storsatsing i distriktene, en Bygda 2.0. inspirert av Fosen-entreprenørene Sissel og Roar Svenning. Dersom distriktene skal ta del i samfunnsutviklinga kan de ikke henge etter teknologisk. Jeg har også tatt til orde for en Nærhetsreform, hvor vi snur sentraliseringen av staten og det offentlige på hodet – hvor målet er at staten skal være nær folk og næring – ikke stadig fjernere. Dette bygger på ideen om at den beste forståelsen og de beste beslutningene tas dersom staten forstår sitt eget land.

Og så har jeg etter hvert skrevet kilometervis om behovet for en ny primærnæringspolitikk – ta havet tilbake og jorda i bruk. Samlet mener jeg dette vil kunne bidra til å snu urbaniseringen.

Det andre er å tenke nytt rundt bypolitikken – en inkluderende byvisjon på stedets premisser. Hva om for eksempel Tromsø ble et utstillingsvindu for Nord-Norges fantastiske sjømatnæringer og kompetanse, slik at når du går gjennom sentrum av byen så preger regionens mat, kultur og tradisjoner bybildet? Tilsvarende i Oslo, at bygatene blir en feiring av det beste Norge har å tilby av produkter og håndverk, og mye mindre en samling kjedebutikker?

Slik ville regionsentra og hovedstad bli stolte bærere og drivkrefter for sitt omland. Og, kanskje aller viktigst, byene er enorme ressurser som byr på helse og utdanningstilbud, kulturopplevelser og store begivenheter. At det blir stadig dyrere å bo i og bruke byene er derfor et problem for et land som er stolt av sine små sosiale forskjeller og likhetstanker. En inkluderende byvisjon vil være bra for folk, kultur og næringer.

Vi må i alle fall bort fra ideen om at byer er i seg selv virkelighetsfjerne, mens bygdene er bakstreverske. Det er ikke mange som kommer godt ut av det. Ingen, faktisk.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Norske bier trues av EU-regler