Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Forvent flere gule vester

Hun selger seg inn som den glemte bygdas forsvarer. Men hva slags venn har den franske bygda fått i Marine Le Pen?

Søndag er det presidentvalg i Frankrike. Foto: Ludovic Marin AP/NTB
Søndag er det presidentvalg i Frankrike. Foto: Ludovic Marin AP/NTB

Dagens returoppgjør mellom Emmanuel Macron og Marine Le Pen minner om en middagsrett som franskmenn har smakt før – og som de likte dårlig. Likevel får de den servert på ny, fem år etter.

Skal Le Pen «ta en Trump» i dag, må tre ting skje, ifølge valgeksperten Brice Teinturier: hjemmesitterne fra første valgrunde må opp av sofaen for å velge henne foran Macron, velgerne til ytre venstres general Jean-Luc Mélenchon må stemme like mye på Le Pen som Macron – og færre av Macrons velgere fra første runde må stemme på ham enn Le Pens velgere fra første runde. Med andre ord: det skal mye til for at Le Pens tredje forsøk på presidentmakten lykkes. I tillegg måtte hun nylig innrømme at hun fortsatt betaler ned på lånet hos en russisk bank med komblinger til Putin.

Men årets valg har en annen dyster undertone enn at politikken er redusert til en upopulær personduell med dramatisk utfall. Landet virker mer splittet mellom bygd og by enn noensinne. Frankrike framstår ikke lenger som et samlet land, men ligner mer på en skjærgård bestående av atskilte øyer, der mange lever på hver sin øy, ute av kontakt med de andre. Samfunnslimet går opp i limingen. Det er diagnosen valgforskeren Jérôme Fourquet stiller i boka L’archipel français. En av disse øyene er de gule vestene, som klatret inn i rundkjøringene i protest etter to år med Macron. Jeg møtte flere av dem i 2018. Da hadde frustrasjonen kokt på bygda i flere år. Alenemødre og langtransportsjåfører i rundkjøringene var ikke bare forbannet over at de satt igjen med klimaregningen, med økt pumpepris og følelsen av å ha stadig mindre å rutte med, mens andre kunne fortsette å fly på storbyferier: De ønsket også mer å si.

Le Pen lover dem det, i form av flere folkeavstemninger. Hun selger seg inn som den glemte bygdas forsvarer. Og jo lenger unna det er til nærmeste by, jo større sjanse er det for at franskmenn stemmer på henne. Det var på bygda hun gjorde sin beste score i første valgrunde. Hun frir også til Frankrikes 400.000 bønder. De er fire ganger færre enn for 40 år siden, men møter trofast opp ved valgurnene. Da første valgrunde var over, satte Le Pen kursen rett mot en korngård i Yonne, som hun i gjørma omdøpte til symbolet på «det glemte Frankrike». Le Pen vil løsrive strømprisen fra EU og rive ned vindmøllene. Franske bønder har opprør i blodet, og hun vil at staten skal sikre dem prisgaranti på varene, unnta landbruket fra frihandelsavtaler, få 80 prosent franskprodusert mat i kantinene og flere lokale slakterier. Samtidig vil hun sikre at dyr får egne, juridiske rettigheter. Hun skal få råd til det meste ved å ta trygda, sosialboligene og arbeidsplassene fra dem med innvandrerbakgrunn og sikre at franskmenn står først i køen, gjennom «nasjonal prioritet». Hun vil skrote prinsipper om at dem som blir født i Frankrike automatisk får adgang til fransk statsborgerskap og har luftet ideen om folkeavstemning om dødsstraff, før hun slo fra seg tanken. Le Pen anno 2022 tør ikke lenger si ordet frexit høyt, men vil halvere Frankrikes årlige pengebidrag til Brussel, som har vokst til 9 milliarder, uten å få EU på nakken. Så langt foretrekker franske bønder Macron foran Le Pen. Men hvor lenge?

Politikken virker redusert til en eliteblokk av folk med høyere inntekt og utdanning, som stemmer Macron, og en folkeblokk, der Le Pens Nasjonal Samling er det nye arbeiderpartiet. I tillegg kommer ytre venstres Mélenchon og hjemmesitterne. De gamle styringspartiene, sosialistpartiet og republikanerne, klarte bare å skrape sammen sju prosent i valgets første runde. For 10 år siden fikk de 56 prosent. Macron, med en fortid som minister for sosialistpartiet, snappet velgerne fra dem i valget i 2017. Med en høyredreining i regjering, ble republikanerne hans neste offer i årets valg.

Kanskje er Frankrike et paradis befolket med folk som tror at de befinner seg i helvete, som forfatteren Sylvain Tesson beskriver det. Men dagens Frankrike minner stadig mindre om det vi kjenner fra turistbrosjyrene. De drikker en firedel av den mengden vin de drakk på 1960-tallet og cannabisforbruket er et av de høyeste i Europa. Felles samlingsplasser som kafeer har krympet fra 200.000 til 30.000. Knapt fem prosent går på søndagsmesse. Vaksineskepsisen er på topp i Europa. Samfunnet har mistet to kompass: Katolisismen og kommunismen. I EU-valget i 2019 fikk det franske dyrepartiet flere stemmer enn kommunistene. Imens trender Le Pen på TikTok med videoer av sine utallige katter.

Tilliten til det franske demokratiet er tynnslitt: Tiltroen til at partier, fagforeninger og medier kan endre hverdagen til folk er bunnskrapt. Ordføreren er en av få politikere franskmenn stoler på. I 2017 lovet Macron landsmennene en «demokratisk revolusjon» og at de ikke skulle ha noen grunn til å stemme på ytre høyre. Fem år etter er ytre høyre rekordsterkt, med tre presidentkandidater. Samtidig har Macron omfavnet det mektige, franske presidentembetet med begge hender. Løftene om å lytte til de gule vestenes ønske om mer innflytelse har ikke blitt innfridd. Heller ikke klima-borgertinget, som Macron selv utnevnte. Hans egen politiske bevegelse er blitt et rent maktinstrument. Den franske presidenten sitter på mer makt enn den amerikanske, med en svak nasjonalforsamling når presidenten har flertallet. Da blir gata i praksis den reelle opposisjonen.

Får han fem nye år, blir Macron den første presidenten som gjenvelges siden 1958 og den 5. republikkens fødsel– uten å regjere med en statsminister fra et annet parti. Han har satt den franske velferdsstaten på det han mener er en høyst nødvendig hestekur av sosiale reformer og blir ikke kvitt stempelet som de rikes president. Venstresida har varslet bråk i gatene fra i morgen. Det kan bli rundkjøringene og vestenes tur på ny.

Neste artikkel

Prognose: Ligger an til lavere produksjon av korn i EU i år enn i fjor