Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Fårete mål

Godmodig kjempe tramper gjennom norsk jordbruk og roper "hva faen?" Det er forfriskende tankevekkende TV.

Sjokk&vantro: Gry og Kristofer Hivju ser gamle fryselagre med nye øyne. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Sjokk&vantro: Gry og Kristofer Hivju ser gamle fryselagre med nye øyne. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Kristofer Hivju er i alle kanaler om dagen. Den norske skuespilleren og Game of Thrones-stjernen spiller mot barsk natur, utmark og fjell også i Lofoten-dramaet "Twin".

Heldigvis lager Hivju TV også på innmark. Innimellom slagene har han og kona engasjert seg i den særnorsk dumme måten å kaste mat på: Den der vi spiser utenlandsk importmat, men kaster den vi lager sjøl.

I første episode av "Matsjokket" hopper programskaperne fra matlukting og -kasting på kjøkkenet til Kristofer og Gry Hivju, og over i fryselager med 20.000 stivfrosne sauer.

En tredel av maten går rett i søpla, erklærer kokk og programleder Christer Rødseth. Det blir ikke bedre av at Nortura forventer å måtte kaste 2 millioner fårikålmiddager etter sesongen.

Programskaperne nagler matsvinnet til landbrukspolitikk, men også dagligvare- og forbrukervaner.

– Jeg har aldri fått muligheten til å handle sau. En miljøforbrytelse, erklærer Kristofer Hivju. Han kaller dumping av sau en systemfeil.

A-ha-opplevelsen ligner den NRK-programleder Marit Grimstad fikk da hun gransket tilstanden til norske høner i 2017. Grimstad gjorde det til en kampsak å spise mer høne, slik Hivju&Hivju vil ha sauen i matveien.

"Etter at NRK talte hønas matsak er betongfabrikkene og forbrenningsanleggene stadig endestasjon for landets høner."

Det er ikke så lett å skrive om jernlovene i stat, samvirke og industri. Etter at NRK talte hønas matsak er betongfabrikkene og forbrenningsanleggene stadig endestasjon for landets høner. Ifølge Animalia sto det 4,4 millioner verpehøns i norske fjøs i 2018. Med levetid på 18 måneder betyr det at om lag 3 millioner høner ble avlivet.

Hvor mange ble spist? Et par titusener. Den blodferske rapporten "Kjøttets Tilstand 2019" oppgir at det ble slaktet 300.000 av samlebetegnelsen "slaktekylling foreldredyr, and og verpehøns" i hele 2018. 273.000 av disse var and.

Killebukken min, ser du ovnen? Min sønn måtte helt til middelhavsbordet på Naxos i sommer før han fikk oppleve kjeets gleder. Her hjemme tar vi nesten ikke geit i vår munn. Slaktingen av kje økte fra 17.500 slakt i 2017 til 18.900 i fjor, men slaktingen av geit sank nesten like mye.

Hva kan "Matsjokket" klare å gjøre med saueberg, kjevraking og hønsekasting? Det gjenstår å se. 70-tallets kampanjer for økt forbruk av mat med store lagre er avløst av kampanjer for kjøttfri mat (Oslo) eller strømlinjeformet kylling og svin (foredlings- og salgsleddet).

Folk som har råd til å bruke 9 av 10 kroner på andre ting enn mat, har råd til å spise filet hver dag. Innmat, geit, sau og høne er for grovt og vanskelig. Det er en økonomisk velstandslov og et ressurs-etisk forfall på samme tid.

Men landbrukssamvirket og matkjedene vet at også uetiske kunder alltid har rett. Derfor selges kyllingfilet og biff som "husmannskost" til byfolk med nedbetalte boliger og hytte på gang. Den ekte husmannskosten havner ikke i magen på husmenn, men på en minkfarm eller i en betongvegg.

Programskaperne bak "Matsjokket" får opp wow-faktoren hos seerne rundt tunge temaer. Det er ikke vi som jobber med temaene til daglig, ikke alltid like flinke til. Vi er blitt vant til at det er sånn det er.

NRKs langlese-nettsak om matsvinn varsler at "Matsjokket" vil appellere mer til forbrukernes følelser. Også landbrukspolitikere i alle avskygninger kan vente seg. For hvor smart er det å støtte større fjøs og større slaktedyr i produksjoner som allerede har overdekning, mens varer vi produserer for lite av (korn) subsidieres via areal og ikke volum?

Vi spiser omtrent like lite lam som på 80-tallet, men mye mindre sau. Som Gry Hivju sier: Vi må gjerne spise mindre kjøtt. Men så lenge vi spiser lam må vi spise opp sauen også.

Hver nordmann kjøpte inn nær ett kilo mindre rent kjøtt i fjor. Dette er det mulig å se som et problem, om man lever av å levere mest mulig billigst mulig.

For den som ser mat som en lokal og ikke en global greie, og som smak og kultur heller enn billig vomfyll, er det mulig å se en god sirkel: Dyrere kjøtt betyr at vi kjøper mindre, men også kaster mindre kjøtt, spiser flere deler av dyret, og flere forskjellige dyr.

Mer betaling per kg og liter gjør at bonden slipper å utvide kraftfôrbruken og besetningen for få i hop økonomien. Slaktedyra og melkevolumet blir litt mindre og smaker mer av Norge og mindre av soya.

Hvilket smaker forbrukeren så mye at hun synes det er helt greit å bruke 12 eller 13 prosent av inntekten sin på mat, og ikke 11.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Michelin – og alle de andre matopplevelsene