Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi legger til rette for pandemier

Spørsmålet er ikke om det vil komme flere pandemier, men heller når de kommer.

Avskoging, utvikling av jordbruksland, urbanisering og klimaendringer reduserer størrelsen på ville dyrs habitater. Dermed øker kontakten og smitterisikoen mellom mennesker og ville dyr øker, skriver Ingebjørg H. Nymo. Foto: Mostphotos
Avskoging, utvikling av jordbruksland, urbanisering og klimaendringer reduserer størrelsen på ville dyrs habitater. Dermed øker kontakten og smitterisikoen mellom mennesker og ville dyr øker, skriver Ingebjørg H. Nymo. Foto: Mostphotos

Vi opplever akkurat nå en pandemi; en verdensomspredende spredning av sykdommen covid-19. Pandemier er ikke noe nytt, men det siste århundret har de forekommet oftere enn før. Det kan vi takke oss selv og vårt storvokste, globale, moderne samfunn for.

Når jeg reiser, pleier jeg å kikke på tavlen med avganger og ankomster og tenke på hvor utrolig velegnet vårt globale samfunn er for sykdomsspredning. Jeg kan være i Italia på mandag, på hytta i Sør-Troms på tirsdag og på en konferanse på Svalbard på onsdag. Hvilken smitte jeg har med meg i bagasjen, trenger ikke være synlig der jeg går tett i tett med mennesker fra hele verden.

Hittil har over 110.000 mennesker i over 100 land blitt smittet med koronaviruset som gir sykdommen covid-19, og nesten 3.500 har dødd av infeksjonen. I Norge er viruset påvist hos over 180 mennesker. Innen denne kronikken er på trykk, har nok tallene rukket å stige ytterligere. Dette kalles en pandemi: Et sykdomsutbrudd som rammer svært mange mennesker og sprer seg over et meget stort geografisk område, for eksempel flere verdensdeler.

Pandemier er ikke noe nytt. Antoninus-pesten herjet i Romerriket i perioden 165-180 etter Kristus. Pesten var sannsynligvis enten kopper eller meslinger som ble brakt til Romerriket av tropper som kom tilbake fra militærkampanjer i Midtøsten. Epidemien tok livet av to romerske keisere, og det er spekulert om denne pesten tilrettela for Romerrikets fall.

Den kanskje mest kjente pandemien, svartedauden, var forårsaket av bakterien yersinia pestis. Denne rammet store deler av Europa og Asia fra 1300-tallet til 1700-tallet, og kanskje så mye som 60 prosent av befolkningen døde. Hvordan svartedauden smittet, er fortsatt omdiskutert.

Annonse

Pandemier er altså ikke noe nytt, men det siste århundret har de forekommet oftere enn før. Det kan vi takke oss selv og vårt storvokste, globale, moderne samfunn for. Vi har skapt en verden som legger til rette for både oppstandelse og spredning av pandemier.

Pandemier er altså ikke noe nytt, men det siste århundret har de forekommet oftere enn før.

De fleste pandemier har sin opprinnelse i dyreriket, de er zoonoser, altså sykdommer som kan smitte mellom dyr og mennesker. Disse vertsskiftene kan medføre at virus muterer for å tilpasse seg en ny vert, og slik kan det oppstå nye patogene varianter. Eksempler på noen kjente pandemiske zoonoser er HIV fra sjimpanser, Ebola fra flaggermus, og nå; det nye koronaviruset sars-CoV-2, også fra flaggermus. Det er utfra dagens kunnskap ingen mistanke om at kjæledyr eller husdyr i Norge vil kunne bli syke av eller utgjøre en smittekilde for sars-CoV-2.

Sannsynligheten for smitte mellom dyr og mennesker øker med økt kontakt. Med aggressiv avskoging, utvikling av jordbruksland, urbanisering og klimaendringer reduseres størrelsen på ville dyrs habitater, og kontaktflaten mellom mennesker og ville dyr øker. Dyremarkeder med levende dyr, samt handel med og konsum av «bushmeat» (kjøtt fra ville dyrearter, særlig fra tropiske strøk) er svært vanlig i store deler av verden, og bidrar også til økt kontakt. Samlet har dette lagt godt til rette for overføring av smitte mellom dyr og mennesker.

Vi er i dag om lag 7,8 milliarder mennesker i verden og vi lever i mange områder svært tett. Denne tettheten tilrettelegger for smitte. For eksempel smitter det nye koronaviruset sars-CoV-2 fra luftveiene hos en syk person gjennom luften ved at den syke nyser eller hoster, eller ved direkte eller indirekte kontakt. Så når jeg står på flyplassen med et mylder av mennesker rundt meg, sier det seg selv at sjansen for smitteoverføring er betydelig større enn hvis jeg sitter alene på hytta i Sør-Troms. Vi lever tett og reiser mye, langt og fort. Dette bidrar til et stort potensial for både smitteoverføring og smittespredning.

Spørsmålet er derfor ikke om det vil komme flere pandemier, men heller når de kommer. Videre kan vi med stor sannsynlighet anta at også den neste kommer til å ha sin opprinnelse i dyreriket. Det er derfor avgjørende at det pågår kontinuerlig forskning på og overvåkning av smittestoffer og sykdom hos både tamme og ville dyr.

Det er også vesentlig at vi erkjenner at hvis vi skal ha mulighet til å forstå og håndtere den neste pandemien, må vi angripe problemstillingene med et «én helse»-perspektiv. Vi må anerkjenne den tette sammenhengen mellom økosystemhelse, dyrehelse og human helse, og jobbe deretter. For det er nettopp endringene i denne balansen som gjør at nye pandemier kan oppstå.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hjerneflukt fra distriktene