Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi kan, men vi vil ikke

Matproduksjonen er blitt mye mer klimaeffektiv. Vi kan enda bedre, men lar være.

Mindre: Klimaavtrykket per kg kylling er redusert til en brøkdel gjennom moderne landbruk. Foto: Vidar Sandnes

Dette er min siste spalte i Faglig Snakka. I stormannsgalskapens ånd har jeg tenkt å skrive en Avengers-spalte der alle mine spalter kommer sammen til en super-spalte som oppsummerer disse tre årene.

Knaggen jeg skal henge det hele på, er klimapanelets siste delrapport om hvordan klimaforandringene vil påvirke landjorda og alt vi mennesker produserer på den.

Det aller meste av mediedekning av rapporten har gått på at vi må redusere mengden kjøtt vi spiser for å redusere klimagassutslippene fra landbruket. Og det er kanskje ikke så rart at media skriver mest om hva forbrukerne kan gjøre. Det er flere forbrukere enn det er matprodusenter.

Det er enda en hendel vi kan dra i; kjøttprodusentene kan redusere utslippene og arealforbruket per produsert enhet. Om vi reduserer kjøttforbruket, samtidig som vi går over til mer ressurskrevende kjøttproduksjon, som Hubbard-kylling, er vi like langt - om ikke enda kortere. På den andre siden, om forbrukerne ikke øker sitt kjøttforbruk eller det gradvis reduseres, mens produsentene effektiviserer produksjonen, kuttes miljø- og klimapåvirkningen fra matproduksjonen.

Dette skriver også IPCC i rapporten; Scenarioene som ser på klimaeffekten av endret diett regner ikke inn potensialet for teknologi som reduserer utslippene per produsert enhet kjøtt. Historisk sett er dette en enorm blindsone. Bare se på kyllingen, som kanskje er det mest ekstreme eksemplet. Den samme trenden finnes for gris og til dels storfe.

Det er ikke langt unna at produsentene har klart å nulle ut miljøpåvirkningen fra forbrukernes firedobling i kyllingforbruk siste 30 år.

Siden 50-tallet er fôrforbruket per kilo tilvekst halvert, samtidig som avlingene per dekar i fôrproduksjon er tre ganger høyere. Klimagassutslippene per kilo kylling var minst dobbelt så høye på 50-tallet som i dag, og arealet som gikk med var seks ganger større per kilo kjøtt. Det er ikke langt unna at produsentene har klart å nulle ut miljøpåvirkningen fra forbrukernes firedobling i kyllingforbruk siste 30 år.

Annonse

Norske husdyrbønder har i 50 år allerede omstilt produksjonen til å være mer klimavennlig. Men vi har mye å gå på hva angår planteproduksjon. Utviklingen i avlinger per dekar fra 60-tallet og fram til starten av 90-tallet skulle tilsi at gjennomsnittlige dag var over 600 kilo per dekar. De er på 400 kilo per dekar. Dette skyldes til dels en WTO-tilpasning der kornprisen ble redusert til fordel for høyere arealtilskudd. Tankegangen bak var at arealtilskudd ikke skal være produksjonsdrivende, og det er akkurat hva vi har fått.

Men økte avlinger per arealenhet er hele nøkkelen til å redusere det største kakestykket i kakediagrammet som viser de landbruksrelaterte utslippene, det som IPCC kaller for Land Use Change, eller på godt norsk; rydding av skog for nydyrking. I stor grad skjer dette i dag i tropiske land, deriblant Brasil. Resepten IPCC foreslår for å øke avlingene er gammelt nytt for den som har lest spalten min; forbedrede plantevarianter, vekstskifte, presisjonsgjødsling, redusert jordbearbeiding, drenering, og bioteknologi.

Alt dette krever imidlertid politikk. Landbrukspolitikken som føres i Norge og i Europa går i stikk motsatt retning. Drakoniske reguleringer og forbud mot plantevernmidler fører til store avlingstap, mer erosjon og mindre karbonbinding i jorda. På den andre siden gjør forbud mot genmodifisering og bioteknologi det umulig å utvikle nye plantevarianter som tåler ekstremvær eller trenger sprøytes mindre, eller produksjonsdyr immune mot sykdommer. Politisk vedtatte mål om at store deler av jorda skal dyrkes økologisk, gir avlingsreduksjon på mer enn 50 prosent.

Totalt sett er effekten at mer og mer produksjon flyttes ut av Norge og Europa, og at mer areal må dyrkes for å produsere nok mat til verdens økende befolkning.

I Norge kan vi møte miljø- og klimaproblemene som følger av matproduksjon med kjøttskam, øko-tilskudd og Hubbardisering av husdyrproduksjonen. Globalt sett vil det knapt ha noe å si hva vi nordmenn gjør. Vi kan sikkert spise vaktelegg og økologisk avokado til frokost alle mann.

Eller vi kan møte problemene med konkrete og praktiske løsninger som kan skaleres og eksporteres til andre land, eksempelvis vår ekstremt fôreffektive gris. Vi kan tillate bioteknologi i plante- og dyreavl, og lage høytytende, sykdomsresistente varianter av korn, olje- og belgvekster og nærmest bli selvforsynte med karbohydrater og proteiner, både til mat og fôr i vårt karrige land. Vi kan vise verden det fortsatt finnes rasjonelle europeere.

Så om jeg skal oppsummere tre år med spalte blir det dette: Vi kan.

Men akkurat nå velger vi å la være.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vi tar vare på naturen