Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi kan bare velge den grønne veien ut av koronakrisen

Verden står i dag midt i en helsemessig og økonomisk krise. Den eneste farbare veien ut av koronakrisen er den grønne. Men regjeringen velger den sorte.

Grønt budsjett: I høstens statsbudsjett har Stortinget mulighet til å velge den grønne veien ut av koronakrisen. Foto: Mostphotos
Grønt budsjett: I høstens statsbudsjett har Stortinget mulighet til å velge den grønne veien ut av koronakrisen. Foto: Mostphotos

Yuval Harari, den verdenskjente historikeren og forfatter av bøkene «Sapiens – en innføring i menneskehetens historie» og «Homo Deus – En kort historie om i morgen» uttalte følgende om koronakrisen i vår: «Verden formes på nytt nå, og vi kan velge hvordan».

Sett med klimabriller er det to utviklingsretninger myndighetene kan velge. De som tror, eller i alle fall håper, at vi kan gå en grønnere vei, peker på forhold som at verden etter korona vil senke mobiliteten, dempe globaliseringen og innse at urørt natur trenger et bedre vern. De pessimistiske frykter at vi vender tilbake til den sorte veien, og viser til regjeringens politiske ambisjoner om å holde oppe gass- og oljeproduksjonen, få flytrafikken i gang igjen og få til økt vekst og forbruk.

Hvorfor bør myndighetene la det sorte alternativet ligge? Fordi verden er nødt til å kutte utslippene, og jo før vi starter, jo bedre. Å skape et samfunn og energisystem uten klimautslipp i løpet av de neste 30 årene fremstår som en gigantisk oppgave. Den vokser for hvert år vi venter. I over 30 år har vi prøvd teknologiske tiltak: Vi har gjort produkter og tjenester mer effektive, vi har økt produksjonen av fornybar energi. Men siden startskuddet på det internasjonale klimaarbeidet, med den første hovedrapporten fra FNs klimapanel i 1990, har verdens utslipp av klimagasser økt med 60 prosent og andelen fornybar energi utgjør av samlet sluttbruk av energi har gått ned med 3 prosent.

«Redningspakkene som nesten daglig ble vedtatt av Stortinget før ferien, er rettet inn mot å øke oljeavhengigheten i norsk økonomi.»

Selv om verden har lykkes med mindre utslipp per forbruksenhet på noen områder, er gevinsten spist opp av økt forbruk. Og ny fornybar energi har til nå nesten utelukkende kommet i tillegg til fossil energi, i stedet for å erstatte den. Å legge om til såkalt «grønn vekst» har ikke virket.

Da Miljødirektoratet i januar la frem utredningen «Klimakur 2030» om hvordan Norge kan halvere sine såkalte ikke-kvotepliktige utslipp innen 2030 var svaret fra regjeringen: «Vil ha brei avtale om klimakutt – så lenge veksten får halde fram». Deretter kom korona-pandemien og land etter land stengte ned samfunnet i løpet av våren, med følger for forbruket. Norske husholdningers forbruk gikk ned med om lag 7 prosent fra mars til mai, men så snudde det, og nedgangen er nå snudd til oppgang.

Annonse

Globalt regner FN med at de globale utslippene av klimagasser vil gå ned med 6 prosent i 2020, noe i underkant av den årlige globale utslippsreduksjonen en studie publisert i Nature Climate Change anslår er nødvendig hvert år de neste tiårene om verden skal klare klimamålet fastlagt i Paris-avtalen.

Dette er selvsagt ingen akseptabel oppskrift på å klare klimamålet fordi konsekvensene av nedstengningen har rammet enkeltindivider og land så ulikt. Samtidig illustrerer det vi har vært gjennom i år omfanget av omstilling som klimautfordringen krever, og minner oss altså på at redusert forbruk faktisk fører til reduksjoner i utslipp av klimagasser.

Etter finanskrisen i 2008 og 2009 gjenoppsto debatten fra 1970-tallet om nødvendigheten av å krympe økonomien for å nå miljømålene. Debatten gav opphav til en bevegelse, «degrowth», som interessant nok fikk størst fotfeste i landene som ble hardest rammet av finanskrisen. Ideen var å få til en styrt krymping av økonomien som også gir mer rettferdig fordeling mellom fattig og rik. Istedenfor re-growth, ville man ha fair degrowth. Denne lærdommen – og bevegelsen – må kobles på dagens koronautløste økonomiske krise.

Koronakrisen illustrerer at politisk vilje til store endringer blir mobilisert når liv og helse står på spill. Sterke tvangsmidler har blitt brukt uten for store protester, og politiske aktører som ideologisk lener seg på markedsløsninger, har gjennomført svært omfattende offentlige reguleringer. Også langsiktige former for re-regulering av virksomheter har skjedd i flere land, blant annet i form av at staten delvis tar tilbake offentlig eierskap på områder som transport. Den politiske viljen til å bruke pisk i tillegg til gulrot har vært stor. Dette er lærdommer vi vil få nytte av når vi skal ta opp igjen arbeidet med klimakrisen.

Redningspakkene som nesten daglig ble vedtatt av Stortinget før ferien, er rettet inn mot å øke oljeavhengigheten i norsk økonomi og få tilbake forbruksveksten. Det samme skjer internasjonalt, ifølge en analyse gjort av Bloomberg New Energy Finance, som har beregnet at mer enn 5000 milliarder kroner brukes til å støtte karbonintensiv industri uten betingelser om at de må redusere sitt karbonfotavtrykk for å få tilgang til støtten. Da får vi den sorte og ikke den grønne veien. Hvor den fører hen, vet vi så altfor godt. I høstens statsbudsjett har Stortinget mulighet til å velge den grønne veien.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Tydeligere Ap - mot forskjeller, for distriktene