Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Slakteriene og aktivistenes parallell-virkelighet

Norsk svineproduksjon står trygt plantet et sted mellom ytterpunktene i reklamene til slakteriene og skrekk-videoene til dyrevernsaktivistene. Nå må den historien fortelles.

Helt vanlig: Hva med å reklamere for svinekjøtt med bilder fra helt vanlige norske svinefjøs, i stedet for å oppkonstruere en alternativ disneyfisert virkelighet som gir dyrevern-aktivister all mulig grunn til å være mistenksomme? Her hos Roy Stensby på Nes i Hedmark. Foto: Øystein Heggdal
Helt vanlig: Hva med å reklamere for svinekjøtt med bilder fra helt vanlige norske svinefjøs, i stedet for å oppkonstruere en alternativ disneyfisert virkelighet som gir dyrevern-aktivister all mulig grunn til å være mistenksomme? Her hos Roy Stensby på Nes i Hedmark. Foto: Øystein Heggdal

Samme året som Norun Haugen startet sitt undercover-prosjekt for å avdekke kritikkverdige forhold i norsk svinenæring, startet jeg som on-record svinejournalist i fagbladet Norsk Landbruk.

I årene etterpå har jeg besøkt mer enn 50 norske og utenlandske svinebesetninger. Før det var jeg svineprodusent i seks år og jeg har vokst opp med svineproduksjon på gården jeg er fra.

Jeg kan helhjertet si at jeg aldri, verken som en del av næringa eller som journalist, har sett, hørt eller møtt sånne meninger, holdninger og praksiser som rogalendingen som utgjør over halvparten av Brennpunkt-programmet “Griseindustriens hemmeligheter” har. Ikke i Norge. Ikke i utlandet. Jeg kan ikke skjønne annet enn at han representerer en svært liten promille av produsentene.

Så må jeg være ærlig på at resten av dokumentaren, med unntak av rektal-operasjon av smågris, består av episoder og hendelser som jeg har sett og i større og mindre grad vært med på. Jeg har kastrert hundrevis av gris uten bedøvelse, det var helt lovlig og vanlig praksis fram til 2002. Det er ikke en unnskyldning for at noen gjør det på enkelte griser fortsatt, men det kommer heller ikke helt overraskende.

Flytting av griser trenger ikke være enkelt og jeg har mistet hodet og slått gris med flathånd og dratt dem etter ørene. Det er en slags eskalerende dynamikk i at dess sintere du blir, dess mer nekter grisen å flytte på seg, og dess sintere blir du. Det beste da er om en har tid til å bare vente noen timer til grisen og en selv har roet seg ned. Om dyrebilen står på tunet har man ikke den luksusen.

Jeg registrerer at NRK og flere som har kommentert dokumentaren er kjappe med å henge problemene på knaggen “industri”. Det er en forførende forenkling av problemstillingen. Norsk husdyrhold har industrialisert produksjonen de siste 50 årene. Vi har tatt i bruk maskiner og teknologi for å ta unna tunge, repetitive og farlige jobber.

Men et fôringsanlegg og ei gjødselskrape koster i praksis det samme om du har 20 eller 200 purker. Du får ikke lånt fem millioner kroner for å bygge et fjøs for 500 slaktegris, hvis du kan låne åtte millioner kroner for et fjøs som produserer 2100 slaktegris i året. Landbruket er ikke immunt imot helt grunnleggende økonomi selv om vi lever bak tollmurer med tilskudd.

Annonse

NRK har også resirkulert en gammel artikkel fra en svinebonde som har griser på friland som et slags motstykke til “industriproduksjon”. Men å slippe grisen ut på hytter i skogen eller på åkeren er heller ikke en magisk løsning uten avveininger.

I Danmark, der de har produksjon av frilandsgris med litt størrelse, viser denne produksjonsmåten at de har tre til fire ganger så ofte tegn på brukne ribbein og sår etter halebitt, byller og betennelser. Tall fra Norge er langt bedre, men vi har en mikroskopisk frilandsproduksjon hos et titalls ekstremt motiverte produsenter. Det sier lite om hva som skjer når antall gris og antall produsenter skaleres opp.

Det er også rimelig naivt å tro at det hadde vært enklere å holde oppsyn med at 20.000 små svinebønder holder seg til regelverket kontra at 2000 relativt store holder seg til regelverket. Og grunnen til at vi ikke hørte om slike saker på 80-tallet var ikke fordi de ikke skjedde. Det var bare ikke et tema den gangen.

Andre igjen har tatt til orde for nye regler og reguleringer, men hva med å følge dem vi allerede har? Det mest åpenbare er å slutte å med kirurgisk kastrering av hanngris, noe som allerede er 10 år på overtid. Fortsatt er det den middelalderske skikken med å skjære ballene av smågris som praktiseres for å unngå at ikke enkelte forbrukerneser skal reagere på rånelukt fra kjøttet. Men det finnes alternativer som kan settes inn i systemene vi har fra og med i mårra.

Allerede nå blir flere titusen hanngris i Norge mot slutten av framfôringstida vaksinert mot rånelukt med to sprøyter i nakken. Teknikken kalles for immunkastrering (VAK): For forbrukerne er det helt umulig å vite om de kjøper gris med forbedret dyrevelferd som har levd et ukastrert liv, fordi slakteriene tvert imot frykter forbrukerne skal se på VAK som noe “unaturlig” i maten. Skal tro om slakteriene har vurdert det opp mot forbrukernes reaksjon på å få kirurgisk kastrering i technicolor rett hjem i stua.

Og så har vi et alternativ med å ikke kastrere hanngris i det hele tatt. Det foregår ved å ta sviprøver av fettet for å luke ut de 1 til 2 prosentene gris med rånelukt på slaktelinja og la dem gå til kjøttprodukter som ikke blir oppvarmet som spekemat. Dette praktiseres i stor skala blant annet i Nederland. Slaktegrisprodusentene opplever at ukastrerte hanngris er langt mer fôreffektive enn kastrater, hvilket vil si at vi i tillegg får mer kjøtt for mindre innsatsfaktorer av korn, raps og soya.

Som en som har gått inn og ut av flere titalls norske fjøs i en årrekke, her kommet et helt gratis tips til Nortura og resten av slakteribransjen for framtidige reklamekampanjer:

Ta forbrukerne på alvor og vær ærlige. Mitt inntrykk er ikke at norske forbrukere lever lykkelig uvitende i urbane bobler og tror livet på landet har stagnert i vers fire av "Old MacDonald had a farm". Bildet av den røde låven, av hipstere i røde skjorter som tripper over tunet med en gris i bånd og fjellkjeder har ingenting med moderne husdyrhold å gjøre.

Denne parallell-virkeligheten dere har vært med å konstruere er en lissepasning til dyrevernsaktivister og kritiske journalister som da får muligheten til å “avsløre” hvordan produksjonen foregår. Og de avslører selvsagt ikke hverdagen, de avslører et skrekkabinett destillert gjennom skjulte opptak over mange år. Nå ser det ut som dere har forsøkt å skjule det. Men dere har ikke noe å skjule.

Vis faktiske bilder fra faktiske norske svinefjøs og hvordan det faktisk foregår. Er det sånn at dere i slakteri- og handelsstanden skjemmes over hvordan det ser ut i norske svinefjøs til en slik grad at dere er nødt til å disneyfisere virkeligheten for å få solgt bacon til 40 kroner pakken, så er dere helt på ville veier.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kommuneøkonomi på jordet