Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skal vi virkelig flatehogge vår eldste skog?

Vi risikerer å miste de små bitene vi har med biologisk gammel skog. Vi vet rett og slett ikke hvor den er. Og vi tar ikke i bruk metoder for å finne den heller.

Gammel skog bugner av viktige og verneverdige arter, skriver Nationens spaltist. Foto: Ragna Kronstad

Skogen vekker følelser, enten man tjener penger på den, eller man får store naturopplevelser. Men det som burde gi oss fryktsignaler og få hjertet til å pumpe er at biologisk søkkrik og sjelden gammelskog kan være flatehogd i morgen.

Selv om man risikerer å bli stemplet som naturromantiker, skal jeg tørre å si at jeg elsker trær og hele skogen med sitt fantastiske mylder. Samtidig elsker jeg trevirke, også! Pusser til og med tennene med tretannbørste. Men jeg vil ha trevirke av bedre kvalitet, og ikke et råstoff som har utryddet arter. Vi har utryddet nok.

Jeg var forrige uke i et naturreservat med skikkelig gammelskog, eldre enn 160 år. Slik skog er det bare 2,6 prosent igjen av i Norge. Her fikk jeg se den sagnomsuste og sterkt trua laven huldrestry for første gang.

Det er en lav som skiller deg ut med en egen eleganse. Med vind og fugler som hjelp legger den seg over nye grener som juleglitter. Så skjør, i en lyslett, grønngul farge draperer den de store gamle, grantrærne. Det var rart å stryke over den, vel vitende at hvis vi ikke gjør noe annerledes i skogforvaltningen framover, så er jeg et av de siste menneskene som fikk sjansen til det.

Huldrestryen er avhengig av spesielle gammelskogsforhold; en lysåpen, fuktig og fleraldret granskog. Som kan gå tapt snart som følge av industriskogbruket med flatehogst, drenering og markberedning. Ironisk nok var denne lavarten inspirasjonen til glitteret vi jåler juletreet vårt med. Juggelet kan se ut til å overleve sin inspirasjonskilde.

Det er et mylder av en annen verden. Som et slags korallrev over bakken!

Annonse

Da vi gikk til huldrestryen, tok vi oss fram gjennom en skog som var en festlig hinderløype. Man går under og over falne trær, gamle trestokker i alle nedbrytningsfaser. På veien ble det observert en rekke andre sopper og sjeldne arter. Blant annet en grønnsko, svartsonekjuke og lappkjuke. Det er et mylder av en annen verden. Som et slags korallrev over bakken! Vilter struktur med overraskelser bak hver sving. Det vi vet er at jo eldre skog er, med trær i ulike aldre, ulike treslag, åpne glenner med mye død ved, desto større biologisk mangfold blir det. Samtidig er det ofte lettere å bevege seg i en åpen gammelskog enn en tett plantasjeskog, og selvsagt mye vakrere.

Norsk skogbruk tar mer miljøhensyn enn før og antall rødlistarter er kanskje svakt nedadgående. Tømmervolumet er økende, og mengden død ved har økt ifølge data fra Landskogstakseringen. Det settes igjen nøkkelbiotoper, kantsoner og livsløpstrær. Men er alt såre vel da?

Nei. Disse statistikkene sier ikke alt. Målingene startet for hundre år siden da norske skogressurser var på et historisk bunnpunkt. Da skogen var så hardt utnyttet at det var nærmest ikke var mer trevirke å levere, og mengden død ved var på sitt laveste. Det er dermed ikke rart at pilene peker oppover. Statistikken sier heller ikke at den gjenværende gamle skogen i Norge nå står i fare for å bli flatehogd.

På høye boniteter, altså der skogen vokser raskt, blir skogen også raskere gammel – og man kaller den «biologisk gammel skog» allerede etter 120 år. Regner man på den måten, er det beregnet at 9 prosent av skogen i Norge er «biologisk gammel». Det er også svært lite! De fleste nordmenn har nok aldri gått tur i en slik skog. Vi kjenner mest den unge, strigla varianten nær skogsbilveger.

All skog som ikke er vernet eller avsatt som nøkkelbiotoper, vil være flatehogd i løpet av 50 år, skriver Nibio i rapporten «Vedlevende rødliste-sopper og norsk skogbruk». Den lettest tilgjengelige og høyproduktive gammelskogen i lavlandet vil forsvinne først. Det er skrekkelig at til og med hogst i den den bratte og mest utilgjengelige skogen er tungt subsidiert for å fjerne biologisk verdifull gammelskog.

Regjeringen skrev i skogmeldingen fra 2017 at den vil finne ut hvor flekkene av gammel skog finnes «for å kunne ta bedre vare på den». Stortinget bekreftet at det skal gjøres! Hvorfor skjer det da ikke? Landbruks- og matdepartementet har fortsatt ikke en gang begynt på jobben, og det kom ikke midler til skogkartlegging i statsbudsjettet for 2019 heller. Det faktum burde virkelig sette følelsene i sving, enten man er skogeier eller som meg skogbruker og trevirkeentusiast.

Det finnes vitenskapelige metoder som er egnet til å identifisere biologisk gammel skog. Men uerstattelige arter går tapt om vi ikke kartlegger den. Jeg vil ikke være en av de siste som så huldrestry. I resten av Europa er den så å si utryddet allerede.

Neste artikkel

Lykkeland