Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Relevant for hele landet

En av mine vanskeligste oppgaver er å gjøre Veterinærinstituttet like relevant for reineierne i Finnmark, storfebønder i Sandnes og ansatte hos Mattilsynet i Oslo.

For tungvint: Dyreholderne må i større grad ta dyreprøver selv. Foto: Mariann Tvete
For tungvint: Dyreholderne må i større grad ta dyreprøver selv. Foto: Mariann Tvete

Når både historie, forventninger og mye av den politiske utviklingen jobber imot, kan det bli tungt. Derfor må mine kollegaer og jeg tenke utradisjonelt og finne nye løsninger sammen med folk i distriktene.

Seksjonen jeg leder, omfatter instituttets nordligste regionale enhet, lokalisert i Tromsø, med fire ansatte. Den skal i praksis dekke hele nordområdet, inkludert Svalbard, med støtte fra resten av seksjonen og instituttet (i Oslo og 4 andre steder).

Våre oppgaver omfatter bl.a. antibiotikaresistens, nye smittsomme sykdommer hos dyr og tidvis hos mennesker, dyrevelferdssaker, miljø- og rovviltskader, helseeffekter av krisefôring, og mattrygghet i småskalaproduksjon. Selvfølgelige klarer vi ikke dette alene.

Vi skal dekke områder hvor det er langt mellom gårdene, veterinærene og tilsynsmyndighetene. Her beveger dyrene seg gjerne rundt i store åpne landskaper, fjernt fra hovedveier og postkontorer. Når dyr blir syke kan det derfor ta lang tid før det oppdages, og det er vanskelig å få levert dyr eller tatt prøver som kan bli undersøkt hos oss. At posten reduserer tjenestetilbudet dramatisk og at konkurrerende tjenesteleverandører bare finnes i byene gjør det ikke enklere.

"At posten reduserer tjenestetilbudet dramatisk... gjør det ikke enklere."

Vanskelig

Som alle andre møter vi krav til forventet nytte og kostnadseffektivisering, og vi må derfor bruke ressursene våre best mulig. Tidligere har de regionale enhetene først og fremst undersøkt dyr og prøver som kom inn fra de lokale distriktene. Bare unntaksvis ble dyr og prøver samlet inn systematisk.

Den enkelte dyreeier eller veterinær som fikk prøver undersøkt fikk kanskje svar på sine spørsmål. Men det ble i for liten grad utviklet ny kunnskap som fikk større betydning for næringer og regioner.

Annonse

Ved å organisere arbeidet på en annen måte vil vi endre dette. Noe av det første vi må se på er hva som kan gi relativt raske resultater som oppleves relevante av lokale nærings- og forvaltningsaktører. Det krever tett dialog med disse aktørene, og i tillegg høy fagkunnskap om forhold som kan påvirke dyrehelse og inntektsgrunnlaget framover.

Er det spesielle sykdommer eller problemstillinger som kan utgjøre en trussel for dyr, miljø eller mennesker, som vi bør utvikle mer kunnskap om? Er det mulige løsninger vi burde undersøke nærmere, som kan forebygge sykdom eller bidra til vekst? Bør vi utvikle skriftlige, illustrerte veiledere på nett eller videoer på YouTube? Er det behov for at vi arrangerer kurs, for eksempel i praktisk prøvetaking ute der dyrene lever?

Det er bedre og billigere å forebygge enn å behandle! Vi ønsker derfor å utvikle kunnskap som kan brukes til å forebygge sykdom og tilrettelegge for god dyrehelse og næringsutvikling. Som hovedregel trenger vi da prøver fra dyr og miljø som kan lære oss hva som skjer før sykdom oppstår, eller gir oss tidlige varsler om at noe er i ferd med å skje. Obduksjon av døde dyr og behandling av syke dyr er av og til helt nødvendig, men bør være unntaket.

Ved å definere konkrete temaer eller problemstillinger som skal studeres nærmere kan vi få systematisert kunnskapsutviklingen og få sikrere svar og gi bedre råd. For å få inn de prøvene vi trenger må vi organisere samarbeidet med næringer, veterinærer og forvaltning annerledes. Vi må sammen bli enige om hva som skal undersøkes, hvilke prøver som da må samles inn, og hvordan dette skal gjennomføres.

Hovedutfordringen ligger sannsynligvis i prøveinnsamlingen. Om den må foretas av en veterinær eller det må samles inn hele dyr blir det ofte altfor dyrt og vanskelig å finne egnet transport. Derfor er det bedre om prøver er små og enkle og i størst mulig grad kan samles inn av dyreeier selv. Det blir også billigere om det samles inn og sendes flere prøver samtidig, og om flere prøver i neste omgang kan analyseres parallelt.

Er det mulig å utstyre dyreeiere med enkelt prøvetakingsutstyr som også gjør at prøver kan lagres og fraktes på en enkel måte? Dette kan kombineres f.eks. med enkle mobil-apper som både kan gi tilleggsdata inn fra, og resultater ut til, veterinærer, dyreeiere og andre.

En annen stor utfordring er å få etablert en tilstrekkelig tett dialog, særlig med dyreeierne. Invitasjonen til tettere samarbeid er herved sendt. Hvis vi leverer kunnskap som oppleves nyttig bør det være lett å takke ja til invitasjonen.

Får vi til den gode spiralen, vil arbeidet vårt bli akkurat så relevant for hele landet som vi ønsker. Snakkes vi?

Neste artikkel

Dagligvarebransjens prispress må tas vare på