Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Pågående selvpåført krise

Å lage nok mat fremover er ikke en sprint, det er et seigt maratonløp.

Begrenset: Genmanipulering for å gjøre hvete tørke- og soppbestandig er forbudt i Norge. Foto: Lars S. Dalen/Nibio

I fjor sommer opplevde vi den verste tørkesommeren på et par generasjoners minne, og lite tyder på at det vil bli mindre ekstreme værsituasjoner fremover. Tørka var en mediavennlig pågående hendelse der overskriftene rullet og gikk hele sommeren gjennom. Etter at mange nok politikere hadde tråkka gjennom nok glisne gras- og kornåkre, kom over en halv milliard krisekroner opp av budsjetthatten. Vi mennesker er i grunn ganske gode på å reagere på akutte kriser, hendelser og situasjoner. Da kommer media. Da setter vi inn tiltak. Da endrer vi regler. Da kommer det penger.

Men utfordringen med å lage nok mat fremover er ikke en sprint, det er et seigt maratonløp. Det er vel og bra at tiltak settes inn mot akutte kriser, men vi er desto dårligere på avlingstyvene som er i sving hvert eneste år, som stjeler noen prosenter her og noen prosenter der, og som samlet over tid er et langt større problem enn tørka i 2018.

Fra 1963 til 2003 målte forsker Hugh Riley ved Nibio avlingstap i kornproduksjon hvert fjerde år på middels tørkesvak jord. I snitt var tapene på hele 14,6 prosent. Det er 60 kilo hvete og 180 kroner per dekar som bare ikke materialiserer seg. Hva kan gjøres for å unngå dette tapet? En åpenbar, men geografisk begrenset mulighet er vanningsanlegg. Det krever tilgang på en innsjø eller ei elv med stor vannføring, en ekstremt kostbar infrastruktur som skal graves ned i bakken, svære elektriske vannpumper som sluker strøm, og det krever mye håndtering og jobb.

Et annet alternativ er å gjøre plantene mer vanneffektive. Vanndamp forlater bladverket på plantene gjennom spalteåpninger som kalles stomata. Plantene kan ha så mye som 30 000 spalteåpninger per kvadratcentimeter på undersiden av bladene der plantene også tar opp CO2 og skiller ut oksygen. Ved å øke mengden av et protein som styrer åpning og lukking av spalteåpningene har gruppe forskere ledet av Katarzyna Glowacka ved Universitetet i Nebraska klart å lage tobakksplanter som mister 25 prosent mindre vann, selv om de er i stand til å ta opp like mye CO2. Mindre tap av vann gir redusert fare for tørke og større sjanse for å ta ut åkerens avlingspotensiale.

Annonse

Genmodifisering kan også brukes til å rette opp i en “feil” i fotosyntesen. Ris, hvete, bygg og soya har alle en kortslutning i fotosyntesen som gjør at enzymet rubisko, enzymet som fanger CO2 fra lufta, tar feil molekyl omtrent hver fjerde gang. I stedet for å fange et CO2-molekyl, fanger planten et oksygenmolekyl. Det gjør at planten produserers glykol og ammonium, stoffer som er giftige for planten.

For å kvitte seg med disse stoffene har plantene utviklet energikrevende prosesser som stjeler så mye energi at plantene vokser mindre. Men mais, og enkelte bakterier og alger, har utviklet mekanismer som hindrer enzymet i å bli eksponert for oksygen, og bakterier har utviklet bedre metoder for å kvitte seg med giftstoffene. Disse strategiene inspirerte forskerne til å genmodifisere tobakksplanter til å mer effektivt kvitte seg med giftstoffene. Genmodifiserte tobakksplanter ble modne ei uke før umodifiserte planter, og hadde 40 prosent større avling.

Soppsykdommer er et annet stort problem i kornproduksjon. I 2016 kom soppsykdommen Wheat Blast til Bangladesh. Den forårsaker opptil 30 prosent avlingstap, og det finnes ikke noe soppmiddel som er spesielt effektivt. Forskere har i stedet tatt i bruk genredigering for å fjerne eller endre genet i hvete som gjør at soppen kan trenge inn i cellene, og på det viset gjøre hvete resistent mot soppen.

Bioteknologi blir nå tatt i bruk verden over som et av de viktigste verktøyene mot alle disse avlingstyvene som eroderer bort avling år etter år. Men i Norge er det ikke tillatt. Genteknologiloven har siden 1993 blitt brukt som en blankofullmakt til å forby denne typen planteavl.

Med en rasjonell regulering av bioteknologi kunne Graminor (det eneste selskapet som driver med planteavl i Norge) ansatt nyutdannede bioteknologer og som kunne ha lest seg opp på denne forskningen og begynt å jobbe for å avle fram sykdomsresistente vann- og CO2-effektive norske plantesorter med høyere avling. Det ville vært en enorm betalingsvillighet i markedet for slike såfrø.

I stedet går pengene ut av landet i form av økt import av karbohydrater, proteiner, diesel og plantevernmidler. Dette er kostnaden vi tar, år ut og år inn, med å ha realfaglig inkompetente politikere og en utdatert Genteknologilov.

Neste artikkel

Mjølkeproduksjon i omstilling