Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Norge viser vei med ny opptrapping i jordbruket

Hurdalserklæringen synes å legge opp til noe som ligner svært på opptrappingsvedtaket 1. desember 1975.

Til venstre landbruksminister Thorstein Treholt (Ap) som gjennomførte opptrappingsvedtaket sist og nåværende landbruks- og matminister Sandra Borch (Sp). Foto: Foto: Aaserud / Aktuell / NTB /Cornelius Poppe / NTB
Til venstre landbruksminister Thorstein Treholt (Ap) som gjennomførte opptrappingsvedtaket sist og nåværende landbruks- og matminister Sandra Borch (Sp). Foto: Foto: Aaserud / Aktuell / NTB /Cornelius Poppe / NTB

Arbeiderpartiet slet i distriktene den gang, slik de for så vidt gjør i dag. Det var høye matvarepriser 1973–76 og bekymring for framtidig forsyning.

Det var nettopp avholdt et mattoppmøte med løfte om mat til alle og null sult om ti år, og det var en kald krig mellom USA og en konkurrerende supermakt uten demokrati – Sovjetunionen.

Verden hadde hatt en oljeembargo fra de oljeeksporterende landene i Midtøsten som hadde gitt en oljeenergikrise og høy inflasjon i, og lav vekst utover på 1970-tallet. Siste halvdel av 1970-tallet var preget av inflasjon, også kalt stagflasjon.

Situasjonen nå er så påfallende parallell at opptrappingsvedtaket for landbruket nærmest blir en naturlig konsekvens av totalen. Ikke bare har vi bærekraftsmålene i 2030 som ligner på tidligere satsinger om å fjerne sult og øke produksjonen. Nå er det også økende bekymring for matforsyning på kort og lang sikt, grunnet knappe innsatsfaktorer i jordbruket som kunstgjødsel og stadig dyrere energi og maskiner.

Om ikke bilen står og man får rasjoneringskort for bensin som den gang, kan strømprisene gi både forbruksreduksjon i økonomien og stopp i produksjon og aktivitet både i jordbruk og annen aktivitet.

Dessuten gjør den økende skepsisen til Kina at prisene på varer og teknologi vil stige til nye produsenter har bygget seg opp, nå som Kina skal ut av stadig flere verdikjeder i Vesten. Dette ligner på en ny kald krig.

Det skal heller ikke store forstyrrelsen til før vi har en prisvekst på linje med pristoppene fra 2008-2012, ikke minst for de to viktigste varene, hvete og ris som betyr mest for flest når verden skal føs.

Alt ligger dermed til rette for en velbegrunnet satsing på norsk produksjon og råvarer, i en verden der hvert land i større grad må utvikle egen produksjon og legge nye strategier for beredskap og forsyningssikkerhet. Og likhetene med 70-tallets utfordringer er påtrengende.

Det betyr også at Opptrappingsvedtaket ble gjennomført under de samme omstendighetene som vi i dag ser i økonomien: raskt stigende kostnader, usikker forsyningssituasjon og store investerings- og inntektsetterslep. Det var mulig å få til den gangen vi var i starten av Norges oljealder, mens vi nå ser ut til å være midt i den, med et oljefond som i skrivende stund er på 11.488 milliarder.

Annonse

Og det er mye som må håndteres raskt. Tilleggsforhandlinger må snarest i gang for å sikre likviditet og fjerning av usikkerhet for bonden, som for lengst har begynt innkjøp og planlegging av neste vekstsesong.

Tilgangen på innsatsfaktorer må også gjennomgås på nasjonalt nivå og eventuelt tiltak må settes i verk for å sikre leveringsdyktighet framover. Selv om mineralgjødsel i dag ikke er tilgjengelig, må det forutsettes at et land med to gjødselfabrikker og en delstatlig global kunstgjødselprodusent vil kunne levere til et begrenset norsk marked.

Det er også lovende med avklaringen om at det skal komme en investeringspakke for jordbruket utenfor jordbruksavtalen allerede fra statsbudsjettet i 2022. Den bør som en start være minst på nivået av dagens bevilgning, det vil si om lag 700 millioner kroner, for så å øke vesentlig i budsjettet for 2023.

Grunnet den løpende inflasjonen i innsatsfaktorer, har behovet økt vesentlig for investeringsstøtte dersom bonden skal kunne regne hjem utbygging med dagens stigende priser og prognoser.

Inntektsveksten er lovet gjennom jordbruksoppgjøret på grunnlag av en plan for tetting av inntektsgap framover. Forrige gang ble målet nådd etter 6 år, det vil si 1976-1982, og det kan jo være en realistisk tidsperiode denne gangen også.

I dag utgjør Jordbruksavtalen om lag 1,1 prosent av statsbudsjettet og det vil måtte øke med noen promille for å sikre dette. På 1970-tallet var snakk om prosent, koblet med betydelig prisvekst på produkter, noe som er vanskeligere med dagens importvern.

Spørsmålet er om dette vil kunne gi samme overproduksjonsproblemer som sist, da melkekvotene ble innført i etterkant av opptrappingen. Det er lite sannsynlig at det vil skje nå. Melk styres fortsatt av kvoter og kylling og kalkun styres av kontrakter.

Men det må finnes nye ordninger for å unngå overetablering i markedsregulert proteinproduksjon, det vil si grasbasert kjøtt-, egg- og svineproduksjon. Det betyr at det også må gis støtte til investering uten produksjonsvekst, slik at investering på en gård ikke fører til nedleggelse av driften på nabogården. Nye investeringer må også sees i forhold til markedsbalanse og ønske om geografisk fordeling.

Det er ikke noe annet vestlig land som har holdt på en like bred landbrukspolitisk verktøykasse med forhandlinger som Norge gjennom de siste 30 år, med alle liberaliseringene etter Murens fall. Riktignok har Sveits og Østerrike sterke støtteordninger for å sikre lønnsomhet og fellesgoder, men kombinasjonen av målpriser, samvirkenes markedsregulering og jordbruksavtale er unik for Norge.

Øvrige vestlige land har lagt opp til en strukturøkning og industrialisering som etter hvert mangler politisk legitimitet og forbrukernes tillit, i motsetning til den norske modellen.

Det at et flertall (med SV) igjen vil sikre en satsing for et variert familiejordbruk med lavere produksjon per enhet enn i dag, ref senking av kvotetak ned mot 500.000 liter, er internasjonalt unikt. Her viser Norge landbrukspolitisk vei, nok en gang.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Eit tilbakeblikk