Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Naturens produksjonsevne ødelegges

Skal de som ikke vet bedre, tilgis?

NRK-utsendingene Eirik Straume Normann og Bjørn Barlaup på besøk hos «laksebonden» Helge Furnes. Foto: Per Nikolai Haukeland / NRK

Villaksen er borte, det biologiske mangfoldet utraderes i kulturlandskapet, matjord er blitt mindre fruktbar. Elver og bekker er på rødlista! Klimaendringene er her.

I NRK-dokumentaren Laksebonden treffer vi Helge Furnes, som har levd på en bratt gård en fjordarm øst for Bergen. De første scenene som vekker beundring, er de der vi ser Helge heise opp en kasse med gjødsel på ei line over de bratte jordene. På toppen av teigen åpnes slusene og tørr gjødsel detter ut og ruller ned bakken. Det er langt unna Yara-sekker og siste slangesprederteknologi. Men de evige teknologier som tyngdekraften og solenergien utnyttes.

I dokumentaren fikk vi et sjeldent innblikk i en overflod vi sjelden ser på norske gårdsbruk lenger. Helge savnet blant annet lyden av 40 orrfugl som kunne være på garden. Men det som gjorde mest inntrykk, var savnet hans av villlaksen som er blitt borte i fjorden rett nedenfor. Det er nesten så jeg får klump i halsen bare av å tenke på de arkivbildene som ble vist: så store, så flotte.

Hvor ble den av? Villlaksen var en del av hverdagen. Nå en sjeldenhet. Men vi fortsetter en naturpolitikk som lapper på symptomer, men ennå ikke sikrer grunnleggende livsvilkår for de stammene det ennå er håp for. Unglaksen knekkes av lus fra oppdrett, vannmiljøet skades av gruvedrift, gamle vannkraftanlegg uten miljøvilkår tørrlegger gytestrekninger.

Problemene i naturen har ofte sammensatte årsaker, og det er aldri noen quick fix for å løse dem. Problemene er forårsaket av mennesker, skapt av teknologioptimister med forakt for føre-var og nøysomhet, og som argumenterer for kortlivede arbeidsplasser uten bærekraft og rask verdiskapning. I tilfellet vossolaksen, som er en storvokst laksestamme, er problemene rømt oppdrettslaks og lus. Men nå er det en redningsaksjon på gang for å redde den som det en gang var overflod av.

Annonse

Garden til Helge gror igjen etter hvert. Engene slås, men garden har – som så mange brattlendte garder med tung driftsform – ikke lenger plass i landbruket vårt. Der er det kun plass til der slangesprederne kan gjøre nytte for seg. Følgene er mindre mangfold, mer monokultur.

Vi kan slå hverandre i hodet med enkeltstående studier og være like kloke, eller snarere like dumme etterpå.

Bonden som har arbeidet på denne garden et helt livsløp, er klar over at han har levd et spesielt liv i samspill med naturen. Men han sa han tilga politikere født etter 1945 fordi de aldri hadde lært det han har lært. Derfor klarte de heller ikke å ta beslutninger som var rette. For ham var det soleklart. Det er sola som gir oss alt liv, sa han. Men å utnytte naturens egen produksjonsevne er ikke lenger nok. Kua er avlet til en ytelse som gjør at naturbeitemark blir for skrint. Vi må samle solenergi fra flere plasser enn fra én gard for å få nok fôr.

Mange tror vi vet så mye og er så bastante. Men det vi mangler, er en ny måte å sette sammen forskning på. Alt er i dag stykkevis og delt. Vi kan slå hverandre i hodet med enkeltstående studier og være like kloke, eller snarere like dumme etterpå – fordi de sier det motsatte og handler bare om en snever modell, eller har hatt som formål å måle en ting. I fjor høst gikk direktørene i Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norsk institutt for vannforskning (NIVA), Norsk institutt for luftforskning (NILU), Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Cicero inn i et samarbeid om et slikt syntesesenter som skal sette sammen miljø- og klimaforskningen og formidle anbefalinger.

Et av temaene det ble pekt ut behov for var: Kunnskap om økologisk tilstand, kunnskap om forskjellige påvirkninger i ulike økosystemer, samkjøring av ulike kunnskapssystemer, kunnskap om tiltak og virkemidler på klima- og miljøområdet.

I en tid da vi prøver å rydde opp i alle feila fra i går, er det viktig at opprydningsarbeidet skjer med et annet utgangspunkt enn det som førte oss inn i ulykka i første omgang. Det finnes aldri bare én løsning på et ødelagt økosystem. Det er ikke nok å bare plante trær enda tettere, eller bygge vindkraft i vår siste villmark. Det skaper nye utfordringer. Det er heller ikke bare å effektivisere kua til enda høyere ytelser. Det gir uante konsekvenser i et landskap som blir for skrint for kua å beite i.

På gården i fjordarmen på Vestlandet ble strandsnipa kalt laksevarsler. Vi burde ha lært en alvorlig lekse eller to når snipa ikke varsler lenger. La oss satse på ny kunnskap som ser helheten.

Jeg vet dessuten ikke om jeg klarer å tilgi dem som burde vite bedre. Vet man ikke nok, duger fortsatt føre-var prinsippet. Det koster enormt mye mer å reparere natur enn å ta vare på den.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Har Sp forsømt landbruket?