Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Myter, fakta og forskningens rolle

Når virkeligheten blir for komplisert, er det for lett å ty til enkle budskap og fortellinger.

Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Vi forskere skal formidle våre resultater slik at det kan komme samfunnet til nytte. Det stilles økende krav til at vi skal formidle våre funn i populærvitenskapelige media og ikke kun i fagfellevurderte tidsskrifter.

Noen ganger er denne formidlingen vanskeligere enn andre, og noen ganger kan formidling av faktabasert kunnskap til og med virke mot sin hensikt. Jeg vil i det følgende gi noen ulike eksempler på dette.

Nye funn av et smittestoff kan blåses opp til uante dimensjoner i media. Ord som «KRISE», «DØD» og «FARLIG» havner raskt i overskriftene, uten at forskerne kan stå inne for dette. Slik undergraves det forskeren ønsker å formidle og forskningens troverdighet av medias jakt på «klikk».

Forskningsresultater som antyder sammenhenger mellom ulike risiko faktorer og sykdommer kan sjelden bevises til 100 prosent. Vi forskere prøver derfor å være bevisste på alle usikkerhetsfaktorer, og er lært opp til å bruke mer vage formuleringer som, for eksempel «resultatene tyder på», eller at noe «medfører større sannsynlighet for». Gjentatte forskningsstudier kan bidra til å øke vår tro på at påviste sammenhenger eksisterer. Desto flere studier som viser det samme, jo bedre grunnlag har vi for å kunne uttale oss.

Merkelig nok er det noen ubevisste sammenhenger og gamle oppfatninger som det er vanskelig å få forandret. Slike myter kan være direkte skadelige, ikke bare for enkeltpersoner, men i noen tilfeller også for samfunnet. Ett eksempel på dette er de siste års økende vaksineskepsis, som har medført økende forekomst av meslinger i områder hvor sykdommen har vært nærmest utryddet.

Det hele begynte med en «studie» utført i 1998, som angivelig viste en sammenheng mellom meslingvaksine og autisme. Funnene fra denne studien er for lengst avkreftet, meslingvaksine gir ikke autisme. Det har vist seg at uansett hvor mye forskningsresultater som fremlegges som motbeviser en slik myte, så vil de som allerede har latt seg påvirke, ikke forandre sin mening uten det får motsatt effekt. De får med seg flere som tror på myten.

Annonse

Noen mennesker lar seg heller påvirke av bloggere og sosiale media enn av myndigheters anbefalinger som baseres på råd fra anerkjente medisinske forskningsmiljøer over hele verden. Foreldre har friheten til å velge om de skal la seg selv eller sine barn bli vaksinert. Denne valgfriheten kan gå på bekostning av populasjonsimmuniteten. Kanskje er det for mye forlangt at foreldre skal ta valg som er til det beste for flokken?

Husdyrprodusenter ser flokkeffekten ved vaksinering mye tydeligere. Dersom dyrene ikke hadde vært vaksinert med de anbefalte vaksinene så ville flere av dyrene i flokken eller besetningen bli syke og flere dø ved et sykdomsutbrudd.

I disse dager vaksineres søyene. Det er ikke mange sauebønder som lar det være. De vaksinerer hele flokken sin, fordi de vet det hjelper, og de har ingen lam å miste. Kostnadene ved å ikke vaksinere er for stor. Det vet husdyrprodusentene.

I dag er den «humane flokken» barnehagen, skoleklassen, SFO og ulike fritidsaktivitetsgrupper. Dersom ikke et tilstrekkelig antall innenfor hver slik flokk er vaksinert, så øker sannsynlighet for et sykdomsutbrudd. Dersom en sykdom introduseres, så kan den og spres.

Sosiale medier bidrar til at rykter spres, og at feiloppfatninger får florere fritt. Nå har noen sosiale medier som Facebook, Pinterest og YouTube sett sitt ansvar og innfører tiltak for å begrense spredning av feilinformasjon om vaksiner. Det gjenstår å se hvorvidt det er mulig, og hvilken effekt det får.

Mytene blant vaksinemotstandere og deres spredning av falske «sannheter» påvirker nå også smådyreiere som henter sin informasjon på Facebook og lignende kanaler istedenfor å høre på fagfolk. I nyhetene kommer det nå oppslag om at vaksine kan forårsake autisme blant hunder. Dette har absolutt ingen forankring i forskning og vitenskap. Autisme er også en humanmedisinsk diagnose og eksisterer ikke hos dyr.

Forskerens samfunnsansvar for å formidle og kommunisere vitenskap på en så forståelig måte som mulig til allmennheten er fortsatt viktig, og kan og må forbedres. Vi forskere er imidlertid nødt til å prøve å forstå hvordan mennesker tar til seg informasjon, og hvilken effekt ulike formidlingsmåter vil kunne ha, for at forskningen skal kunne bli mer samfunnsnyttig.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vi må hente barna