Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Møkkaoppgjøret og styringsmessig bærekraft

#Bondeopprøret21 viser hvorfor politisk aksept er sentralt for bærekraft.

Bærekraft: Bondeopprøret viste tydelig ansiktene i næringa, at bønder er mennesker, og ikke bare bedrifter, skriver Heidi Vinge. Her fra en av demonstrasjonene utenfor Stortinget. Foto: Siri Juell Rasmussen
Bærekraft: Bondeopprøret viste tydelig ansiktene i næringa, at bønder er mennesker, og ikke bare bedrifter, skriver Heidi Vinge. Her fra en av demonstrasjonene utenfor Stortinget. Foto: Siri Juell Rasmussen

Som regel har bærekraft tre pilarer: økonomi, miljø og sosialt. Men uten politisk aksept hjelper de tre ingenting. Når politikk fremstår som motivert av andre hensyn enn det menneskene opplever som viktig i sin hverdag, skapes en følelse av avmakt. Kanskje er det manglende styringsmessig bærekraft i norsk landbruk?

FNs matvareorganisasjon FAO har et eget rammeverk for å vurdere bærekraft i matsystemer. Her legger de til en fjerde dimensjon av bærekraft som handler om styring og institusjoner. Denne dimensjonen brytes opp i styringsetikk, ansvarlighet, deltakelse, rettssikkerhet og risikohåndtering.

Forskerne Arne Bardalen i Nibio og NMBUs Torgunn Aslaug Skjerve og Hanne Fjerdingby Olsen setter i en fersk rapport dette inn i en norsk kontekst. De skriver at «styringsmessig bærekraft handler om kapasitet til å utvikle politikk, styre prosesser, utvikle kunnskap, institusjonell kapasitet og å implementere beslutninger som leder utviklingen mot bærekraftig tilstand».

«Politikken er uansett ikke bærekraftig hvis bøndene som er selve grunnmuren i matsystemet ikke aksepterer den.»

Bærekraftig politikk?

Målet med rapporten til mine forskerkollegaer var å få et bedre grunnlag for å definere og forstå hva bærekraftig matproduksjon innebærer i et helhetlig perspektiv. De mangler imidlertid å se menneskene som del av institusjonene de er prisgitt. Jeg vil argumentere for at rammeverket i større grad bør inkludere menneskene som produserer maten, og den politikken som skal hjelpe dem med dette.

Annonse

Det at den er skrevet på oppdrag fra Animalia og Matprat, kan få noen grupper i samfunnet til å avfeie hele rapporten. Dette i seg selv viser de tidvis steile frontene i debatten om maten. På tvers av skillelinjene kjøtt, klima, ulv og myr kan likevel styringsmessig bærekraft være en nyttig linse for å forstå litt mer hva som foregår i og bak debatten rundt jordbruksforhandlingene. Jeg mener det synliggjør en demokratisk dimensjon.

Det bondeopprøret viste så tydelig, var ansiktene i næringa, at bønder er mennesker, og ikke bare bedrifter. Bort med de tekniske begrepene som få forstår, inn med hverdagshistoriene fra gårdsbruk over hele landet. Arbeidshender og fjøsstøvler, i stedet for referansebruk og målpriser.

Bondeopprøret handler åpenbart om økonomisk bærekraft. Effektivisering er en sterk drivkraft i landbruket. Mer matproduksjon, færre hender. Store bruk skulle lønne seg, men så ble det ikke slik. Det har ført til dårligere sosial bærekraft, både på gårdene og i bygdesamfunnene. Nå gjør både små og store bønder opprør. Det handler om deltagelse. En dimensjon i dette var en oppgitthet over det tette forholdet mellom faglagene og statsapparatet.

I bondeopprøret kom det fram mye frustrasjon som ikke tidligere hadde vært synlig for den gjengse nordmann. Sentralt i bondeopprøret var forventninger om rettferdighet. Bøndene ga uttrykk for en frustrasjon over systemene. Selv når de gjør som de politiske føringene legger opp til, investerer i større bruk, større kvote og flere dyr, så blir de utslitte og må snu på hver krone. Historien om bonden som leide ut huset og sov i fjøset for å få det til å gå rundt, er illustrerende.

Den 23. juni la Regjeringen fram bærekraftsmeldingen «Stortingsmelding 40 Mål med mening – Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030». FNs bærekraftsmål består av 17 mål med 169 delmål. I den nye bærekraftsmeldingen er alle delmålene gjennomgått for en norsk kontekst, og mange har fått egne nasjonale målepunkter.

Delmål nummer 2.3 har relevans for landbruket. Det går på å doble både produktiviteten og inntektene til småskala matprodusenter. Her beskriver Regjeringen at i Norge handler dette blant annet om at selvstendig næringsdrivende i jordbruk, akvakultur og fiske skal ha muligheter for samme inntektsutvikling som befolkningen ellers. Det mangler imidlertid konkrete målepunkt som følger opp dette utover produktivitetsutviklingen.

Hvor bærekraftige de enkelte målene i norsk landbrukspolitikk er, er en større diskusjon. Politikken er uansett ikke bærekraftig hvis bøndene som er selve grunnmuren i matsystemet ikke aksepterer den.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kan de endre tysk landbruk?