Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Mer ekstremvær krever en landbrukspolitisk kuvending

Også i sommer har det vært for tørt mange plasser, som i 2018, da «tørkesommeren» blottla hvor sårbart landbruket vårt er ovenfor klimaendringer.

Alternative fôrkilder: Her spiser kyr løv fra et nedhogd tre på et ellers brunsvidd beite tørkesommeren 2018. Bildet er fra familiegården til skribenten. Foto: Synnøve Støverud Beitnes
Alternative fôrkilder: Her spiser kyr løv fra et nedhogd tre på et ellers brunsvidd beite tørkesommeren 2018. Bildet er fra familiegården til skribenten. Foto: Synnøve Støverud Beitnes

Skal gårdene våre kunne stå imot kommende ekstremværkriser, er det på høy tid å legge om landbrukspolitikken.

Midtsommers 2018 var jeg hjemme på familiegården i Ullensaker. Der var stemninga mildt sagt presset. Graset hadde for lengst sluttet å vokse og fôrsituasjonen til vinteren så dårlig ut. Beitene var brunsvidde og vi måtte fôre med det lille som ble av førsteslåtten, fôr tiltenkt vinteren. Det var en fortvilende situasjon, skulle man slakte? Og når i all verden skulle det begynne å regne? Det skulle gå langt ut i august før det endelig snudde.

Denne opplevelsen fikk meg til å grunne på hvordan vi kunne tilpasse oss værforholdene og hva slags konsekvenser bøndenes erfaring burde få for klimatilpasning i næringen og i landbrukspolitikken.

Den kommende høsten skulle jeg skrive masteroppgave i geografi og fikk her temaet slengt i fanget, hell i uhell for min del. Sommeren etter gjorde jeg feltarbeid i Sør-Fron kommune i Gudbrandsdalen. Her snakket jeg med tørkerammede gårdbrukere og landbruksrådgivere om hvordan de håndterte tørkesommeren og hvordan de la opp den videre driften med tanke på klimaendringer.

Skal gårdene våre kunne stå imot kommende ekstremværkriser, er det på høy tid å legge om landbrukspolitikken.

Landbrukspolitikk

Landbruks-Norge mobiliserte alle krefter for å få landbruket gjennom tørkesommeren. Særlig bondeorganisasjonenes innsats for erstatningspakken til tørkerammede bønder og det grovfôrerstattende kraftfôret fra Felleskjøpet avverget en større krise. Disse tiltakene var avgjørende for gårdbrukernes håndtering av tørkesommeren den gangen.

Dessverre tyder klimaframskrivningene på at ekstremværsituasjoner, både av det tørre og det våte slaget, vil bli langt vanligere. Det ekstreme været vil også bli mer ekstremt, meldte FNs klimapanel 9. august. For landbruket vårt betyr det at erstatning og økt bruk av kraftfôr kan være en grei løsning en sjelden gang. Fremtidig trygg matproduksjon vil derimot kreve mer grunnleggende klimatilpasning.

Under tørkesommeren ble betydningen av å ha gode kollegaer i landbruket understreket. Gode relasjoner til andre gårdbrukere både i bygda og utenbygds ble viktig for anskaffelse av grovfôr. Kornbønder på Østlandet og i Trøndelag sparte halmen og solgte feilslåtte kornavlinger på rot.

Annonse

Gårdbrukere lokalt gikk sammen om pressing og frakt. Mange kjøpte for mye, som igjen ble gull verdt for en nabo med for lite. Det var viktig å være del av et miljø denne sommeren, være flere sammen i en krevende situasjon.

Også utmarksressursene spilte en viktig rolle for håndteringen av tørken i Sør-Fron. Som konsekvens av brunsvidde beiter rundt gården, og for å spare fôr til vinteren, ble alt av dyr som sendes kunne, sendt til fjells. Utmarksbeitene holdt god kvalitet gjennom sommeren, og stort sett fant dyra nok vann. Utmarka sto sin prøve, ble det sagt.

Nettverk og bruk av utmarksressursene var svært viktig for gårdbrukernes selvstendige håndtering av tørkesommeren. Slik sett kan vi betrakte nettverk og utmarksressurser som robustbyggende egenskaper i landbruket. Virkeligheten tegner et noe annet bilde. Utmarksressursene brukes stadig mindre og gror igjen og driftsnedleggelser i hopetall gjør det lengre og lengre til naboen. Begge deler gjør landbruket vårt mer sårbart overfor framtidige kriser, med mindre vi motvirker utviklingen.

I Sør-Fron ble tørkesommeren en vekker som gjorde bøndene mer bevisst på sårbarheten dagens struktur- og rasjonaliseringspolitikk medfører. De fleste gårdene i Gudbrandsdalen er for små, ble det sagt, og det er blitt vanlig å ha flere dyr i fjøset enn hva fôrgrunnlaget skulle tilsi. I «normalår» med god avling og fôrtilgang går dette fint, men ved omfattende avlingssvikt, som i 2018, blir en desto mer sårbar.

Strukturutviklingen mot større og mer spesialiserte driftsenheter gir færre bønder, mindre fleksibilitet og gjør det vanskelig å utnytte utmarksressurser til fulle. Jo større og mer spesialisert en driver, desto større blir utfordringene og skadeomfanget når ting ikke går som planlagt. Og du risikerer å stå der nokså alene.

Nåværende landbrukspolitikk orientert mot økt effektivitet og produksjonsvolum er på vei mot økt klimasårbarhet for den enkelte gårdbruker. En langt større pott til konkrete klimatilpasningstiltak i landbruket ville selvsagt ikke være å forakte. Mener vi alvor med landbrukspolitiske mål om matsikkerhet og landbruk over hele landet, trengs en landbrukspolitisk omdreining for økt klimarobusthet i norsk landbruk.

Gjeninnføring av tak i produksjoner, tilrettelegging for økt bruk av utmarksbeiting og økt lønnsomhet over hele fjøla ville sette bonden i en tryggere og mer attraktiv posisjon og styrke evnen til å håndtere tøffere vær.

I likhet med Østerrike, som Nationen har skrevet om gjennom sommeren, kan vi ha mye å hente på en styrket kvalitetsstrategi. Vi kan produsere trygg mat, sikre god dyrevelferd, opprettholde kulturlandskap og levere ypperste kvalitet, tross klimautfordringer. Det kan koste noe mer, men det kan koste både bøndene og det norske samfunnet langt mer å la være.

Neste artikkel

Nå må det bli slutt på uretten mot pelsdyrbøndene